Pride-bevegelsen har som mål definitivt å avvikle den kristne tradisjonens seksualetikk som normerende for samfunnet. Det betyr at heteroseksualitet som utgangspunkt oppfatning av samliv, formering og familie skal vekk.
I stedet skal en helt annen ideologi overta. Den kan betegnes erotisisme. Det legges da vekt på den erotisk-seksuell vitalitet som den innerste kjerne i humaniteten. Å utfolde den blir et overordnet mål i menneskets liv. I det ligger erfaring av selve «lykken».
Samfunnets og statens oppgave blir å sikre denne form for livsutfoldelse for så mange som mulig. All undertrykkelse av vitaliteten må bort. Det må skje en frigjøring fra så å si alle seksualetiske bud og normativitetskrav, slik at den enkelte fritt kan finne og realisere sin variant av det seksuelle mangfoldet. Det gis flere kjønn og det skjer overganger mellom ulike kjønnsidentiteter. Seksualiteten har intet normativt eller normalt uttrykk.
Denne ideologien er nå i ferd med å endre samfunnet så dypt og bredt at det må kunne kalles en revolusjon. Den har røtter i en viktig strømning i vestlig kultur. En av dens aller fremste ideologer, var psykoanalytikeren Wilhelm Reich (1897–1957), som var i Norge under en periode i mellomkrigstiden. Hans ideer fikk en renessanse fra 1960-tallet av ved den nymarxistiske Frankfurterskolen.
Man kan skjelne mellom vertikale og horisontale revolusjoner. Pride tilhører den sistnevnte type. Vertikale revolusjoner er den store franske fra 1789 og den russiske i 1917. Begge ble iverksatt som ideologisk motiverte dekonstruksjoner av gitte stats- og samfunnssystemer og ved etablering av et nytt politisk system. Bruk av ytre makt var nødvendig.
Et eksempel på horisontal revolusjon var etableringen av Det tredje riket i Tyskland 1933–1935. Ved makt over den etablerte statsledelsen fikk en «privat» politisk bevegelse en posisjon som ga den adgang til å omforme samfunnet etter mønster av egen politisk ideologi. Samfunnets overleverte politiske normer ble neglisjert, slik at avvikere, motstandere og «samfunnsfiender» kunne uskadeliggjøres ved bestemte forholdsregler. Det gjaldt å redde samfunnet fra å gå til grunne, ble det sagt.
Verst gikk det ut over jødene. Manglende tilpassing førte til sosial og yrkesmessig blokkering, i verste fall fangenskap. Noe misvisende er dette blitt kalt en «legal revolusjon». Da overser man det illegale ved de forholdsregler som ble tatt. Revolusjonen av Tyskland fikk etter hvert bred folkelig støtte. Den horisontale prosess kom også symbolsk til uttrykk.
I 1933 kom hakekorsflagget stadig mer i offentlig bruk. Ennå en tid ved siden av det gamle tyske nasjonalflagget, men snart overtok hakekorsflagget som nasjonalt banner. Hakekorset støtte man på i så å si alle sammenhenger.
Pride representerer en horisontal revolusjon, men i en ny og annen utgave, fordi dens rammer er det etablerte demokratiske statssystemet. Men den historiske analogien til Det tredje rike er likevel vanskelig å overse. I det statlige/kommunale apparat er nå den aktive, men private, ikke-statlige organisasjonen Fri trukket inn for omforming av samfunnet.
Personer, persongrupper og miljøer med plass i det statlige systemet, og som har sin bakgrunn i Fri, har gjort den private bevegelsen til en endringsaktør innen den offentlige administrasjon og politikk. Vel etablert i den statlige sfære får den en halvstatlig funksjon, men med en manglende politisk legitimitet.
Som ved tidligere horisontale revolusjoner har statssystemet laget lover – Diskrimineringsloven og Straffeloven – som kan motivere og begrunne en praksis som fører til en slik endring av samfunnet. I begge disse lover anføres slikt som kan gi grunnlag for diskriminering. Det kan være kjønn, graviditet og etnisitet (nasjonal opprinnelse, avstamning og hudfarge), religion, livssyn, funksjonsnedsettelse og alder.
Diskriminering kan altså bli praktisert på en rekke felt og overfor store grupper av mennesker og gis ulike begrunnelser. Men slikt skal altså lovene forhindre og eventuelt straffe. Men i begge disse lover blir diskriminering på det seksuelle feltet skilt ut ved en nøyere og bredere presisering. Diskriminering på grunn av «seksuell orientering», «kjønnsidentitet» eller «kjønnsuttrykk» må ikke finne sted, heter det i loven.
Dette har snevret inn det offentlige engasjement mot diskriminering. Alt er konsentrert om det seksuelle feltet. Og det er lagt føringer som ikke bare beskytter mot illegitim praksis, men tar sikte på en grunnleggende endring av samfunnet. Det skjer på flere måter, men framfor alt ved dyptgripende forholdsregler som får omfattende negative konsekvenser for enkeltpersoner, grupper, foreninger og institusjoner. Det gir staten en dual struktur. Her er det den regulære stat. I den og gjennom den virker en annen stat, «homostaten», som til sist vil gi vårt samfunn en (totalitær) struktur.
Den private, men nå halvstatlige organisasjonen Fri har fått innføre forholdsregler som ikke alene skal forhindre diskriminering på grunn av ulikhet, men ulikhetens betydning skal på grunnleggende vis oppheves. Derfor postuleres en substansiell likhet mellom alle former for seksualitet. De kan alle realisere menneskets vesensgitte vitalitet og da på en mangfoldig måte.
Det overordnede formål for stat og samfunn blir da å sikre at det skjer og da særlig med tanke på morgendagens samfunn. Endringskraften er da bevisst satt inn i skoleverket. Personer og utdanningsinstitusjoner som vil hevde det tradisjonelle etiske syn på kjønn og samliv, vil man blokkere. Lærere som står opp mot Fri fordi foreningens kjønnsteori ikke stemmer med virkeligheten og derfor ikke bør legge føringer for undervisningen, trues med oppsigelse.
Barn skal så tidlig som mulig lære å velge den form for seksualitet som passer for dem, og slik kunne foreta stadig nye valg blant de ulike seksualvariantene. Mange foreldre har protestert mot slik opplæring, men neglisjeres. Det er ikke overraskende, for Pride-ideologien har dekonstruert det tradisjonelle ekteskapet og dermed foreldreretten. Når barn gjerne kan bli til ved surrogatmødre, faller også foreldreansvar bort.
I dag er Pride ved sin organisasjon Fri godt i gang med sin revolusjonerende endring av samfunnet. Et viktig mål er å bekjempe den overleverte kristne oppfatning av seksualitet, samliv og familie, få den utradert av opinionen og plassert i en kulturell og politisk getto.
Pride-ideologien støttes av kongehus, regjering, storting, politiske partier, fagbevegelse, politi, forsvar, postvesen, statskirken, akademia, kunstlivet, skolevesen og helsevesen. Dertil kommer massemediene og store deler av næringslivet samt tunge frivillige organisasjoner som Redd Barna og Amnesti.
Uten motkrefter vil dette ideologiske prosjekt bli gjennomført inntil den siste opposisjonelle person er brakt til taushet ved utestengning eller ved trussel om å havne i en sosial og kulturell getto. Men det gis motkrefter. De har ulike forutsetninger, men er samlet om to målsettinger:
1) Samfunnet kan ikke baseres på en ideologi som neglisjerer og omtolker den humane virkeligheten. Det gis bare to ulike kjønn. Det er en fornuftig oppfatning av virkeligheten som vitenskapene bekrefter.
2) Vårt samfunn må verges mot en totalitarisme som avvikler grunnleggende friheter i vårt demokrati som ytringsfrihet, religions- og livssynsfrihet og leder oss inn i et ensrettet diktatur.
Striden om Pride hører hjemme i en videre etisk-ideologisk sfære. Bak Diskrimineringsloven ligger idealet om omsorg for alle tross ulikheter. Loven forbyr diskriminering bl.a. av mennesker som sliter med funksjonsnedsettelse, alder osv. Når sikring av erotisk-seksuell vitalitet blir sett på som lovens egentlige formål, hva da med aldring eller annet som svekker den opprinnelige seksuelle vitaliteten, og fører til funksjonsnedsettelse også på andre felt? Dette kan bli en byrde for dem som skal ha frihet til å utfolde sin vitalitet.
Skal andres alderdom lede til diskriminering av dem som vil nyte full vitalitet? Her ligger innføring av lovlig adgang til aktiv dødshjelp for svekkede mennesker like for hånden.
En «funksjonsnedsettelse» som hindrer full frihet, er barnefødsler. I det ideologiske rommet der Pride-ideologien hører hjemme, er «fri abort» en viktig reform som sikrer vitaliteten sin rette plass.
I vårt samfunn er vi nå på vei til å løse diskrimineringsproblemet på en grei måte: Det oppheves ved andre menneskers død, det sikrer samtidig frihet for det vitale mennesket til å finne «lykken».
Først publisert i Dagen
Bernt T. Oftestad
