Norge feirer Pride og 50-årsdagen for avkriminalisering av homofilt samliv. Hvor enn vi snur oss, møtes vi av et unisont budskap: Vi er frie. Men er vi virkelig det?
Homofilt samliv var forbudt fram til 1972, og 119 personer ble i perioden 1902–1972 dømt etter daværende straffelov. Regjeringen har bedt om unnskyldning for det som fant sted. Men for hva? Organisasjonen Verdialliansen har undersøkt de 119 dommene, og det viser seg at ingen homofile ble dømt for det som kan defineres som ordinært samliv mellom to menn. Det aktuelle straffebudet hadde nemlig som tilleggskrav at handlingen også måtte påtales av hensyn til allmenne forhold. Dette kravet førte til at de som ble dømt, enten hadde hatt seksuell omgang med mindreårige eller hatt seksuell omgang i offentlighet, altså forhold som medfører påtale den dag i dag.
Men selvsagt, straffebudet var der, og for mange var dét en krenkelse i seg selv.
Spørsmålet er om situasjonen er bedre i dag. Er vi blitt friere nå enn vi var før 1972? Det er blitt vanlig å si at det noen gjør under dyna i sitt eget soverom, ikke angår noen andre enn dem selv. Men det er ikke realiteten. Det er som om vi i feiringen av den nye friheten glemmer at straffeloven fortsatt regulerer alder og incest, og ekteskapsloven sier at ekteskapet kun gjelder for to personer. Er det slik at vi ønsker alle rettslige reguleringer av samliv og seksuelle handlinger opphevet? Vi bør ikke bli overrasket over at det finnes dem som mener det. Men liker vi tanken på et slikt samfunn? Ønsker vi at de 119 overtredelsene ikke skulle blitt straffeforfulgt?
Hva som bør overraske mest, er at de homofiles påståtte frihet i prinsippet har endt med et nytt forbud. For da vi rundet år 2000, ble det klart at en ny virkelighetsforståelse, skeiv teori, gjorde seg gjeldende. Det ble en ideologisk kamp blant de homofile, og selv Kim Friele engasjerte seg. I et intervju med Klassekampen i 2006 kalte hun den nye læren for «intellektuell onani», og sa vi måtte beholde kategoriene mann og kvinne, for uten dem kunne vi ikke drive kvinnekamp.
Vi kjenner historien og vet at det var denne intellektuelle onanien som vant idékampen. Ikke bare i LLH (som etter hvert tok navnet FRI), men også i samfunnet for øvrig. Den nye læren ble lovfestet med den nye diskrimineringsloven i 2013, og fra da av har det bare gått én vei.
Med flytende kjønnsidentitet og seksuell orientering står den klassiske lesbiske kvinnen overfor en utfordring. Hennes tilværelse bygger nemlig på overbevisningen om både legning og kjønn, men begge kategoriene er i dag i strid med loven. Selv straffeloven har til hensikt å regulere vår oppfatning av disse spørsmålene. Det innebærer at en lesbisk kvinne ikke kan si nei til en transkvinne uten å risikere å komme i konflikt med diskriminerings- og straffelov. For en klassisk lesbisk kvinne finnes det ingen kvinne med penis, det finnes bare kvinner med vagina. Men med diskrimineringsloven av 2013 ble kjønnet et resultat av en subjektiv forståelse, ikke objektive kriterier, og dermed ble også kjønnet som et meningsfullt begrep opphevet. Begreper som ikke kan defineres, blir meningsløse, og da er begrepet menneske det eneste vi står igjen med. Det er på tide vi ser det i øynene: Kvinnen og mannen er opphevet, og de homofile som krever legning og kjønn, blir dem som krenker.
For få dager siden gikk friidrettstrener og langdistanseløper Frode Saugestad ut og krevde at Bislett Games må beskytte kvinner mot menn, han pekte på at i idrett har transkvinner en urettferdig fordel i møte med biologiske kvinner. Men budskapet er som et rop fra en svunnen tid da vi fortsatt forstod hva anstendighet innebar. Hele hans kronikk fremstår som en eneste lang krenkelse av Pride, og han bør ikke bli overrasket dersom politiet ringer på døra. Kvinneaktivisten Christina Ellingsen kan fortelle ham hvor landet ligger. Straffelovens § 185 gir ikke særlig rom for motstand.
Men det skjedde mer i 2013. På samme tid som Stortinget opphevet kategoriene kjønn og legning, bestemte de seg også for å bekjempe all motstand mot troen på en etisk standard knyttet til samliv. Vi vet ikke hvor endestasjonen er, men hvis alt skal være lov, er det vanskelig å sette en grense. Budskapet er at vi skal være fri til å bryte alle normer, og da kan ikke lovgiverne akseptere troen på at Gud har noen ønsker knyttet til ekteskap og samliv. En slik tro blir stemplet som trakassering og en trussel for våre menneskerettigheter. Og da blir det også akseptabelt at menn skaffer seg barn på egen hånd ved hjelp av surrogatmødre i USA. Vi er kommet dit at staten sier ja til at barn ikke trenger en mor.
Stortinget heiste nylig Pride-flagget. Det viser at Norge har fått en ny statsbærende ideologi, og at den som våger å opponere, risikerer både jobb og straff. Vi er blitt pålagt av den lovgivende myndighet å være slaver under synden. Den friheten som feires, truer dermed både barn, kvinnen, fornuften, troen og demokratiet.
Først publisert på Document.no
