«Pride er ikke en ideologi, selv om noen forsøker å gjøre den til det. Nei, Pride er kampen for frihet, rettigheter og solidaritet. Og kirkens prideengasjement er livsviktig.»
Dette skriver Gard Sandaker-Nielsen (GS-N) i Dagen 2. august. Han er leder i Åpen Folkekirke. Dette kirkelige partiet har flertallet i Kirkerådet, som blant annet oppnevner alle biskoper i Den norske kirke (Dnk).
Han er også leder i Oslo bispedømmeråd som oppfordrer alle til å delta i Pride-tog. GS-N vet at han har bred støtte blant Dnks ledere.
Biskop Kari Veiteberg talte under gudstjenesten i Oslo domkirke som innledet Pride-toget i 2018. Der proklamerte hun til deltakerne: «Dere er jordens salt! Dere er verdens lys!» Dette er omtalen som Jesus ga sine nære disipler i Bergprekenen.
Biskopen anvendte nå denne omtalen på dem som skulle gå i demonstrasjonstog som ble arrangert av «FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold» (FRI). FRI står for en ideologi som på mange områder bryter fundamentalt med kristen lære. Ikke på noe punkt tok biskopen avstand fra FRIs politiske plattform.
Preses Olav Fykse Tveit talte ved en minnegudstjeneste 26. juni, etter sommerens uhyggelige voldelige aksjon som rammet LHBT+-miljøet. Med rette tok han og andre kristne ledere sterk avstand fra det som var skjedd. Vold og hat kan ikke forenes med et kristent menneskesyn.
Men i sin tale ga biskop Olav Fykse Tveit samtidig en ureservert tilslutning til den dominerende ideologien i dette miljøet: «Vi kan og vi skal vera oss sjølve, slik vi er, og elske som dei vi er.» «Mangfaldet mellom oss er ein rikdom.» Alle oppfattet dette som en tilslutning til det mangfoldet som FRI og Pride kjemper for.
Til Vårt Land 28/6 uttalte presten Petter Normann Dille: «Jeg opplevde at han uforbeholdent omfavner LHBT+miljøet og Pride-feiringen.»
Fri står for en ideologi som på mange områder bryter fundamentalt med kristen lære.
Pride-ideologien kjenner ingen overordnet etikk i spørsmål som gjelder seksualliv og familieliv. Den kristne kulturen betraktes som tidsbestemt og foreldet. Den binder oss og hindrer vår frihet. Våre drifter er uttrykk for våre dypeste behov. Særlig viktig er seksualdriften. Ingen seksuell atferd skal betraktes som umoralsk, så sant den skjer frivillig. Ingen samlivsform skal foretrekkes framfor andre. Sex og samliv er en privatsak. Alle skal kunne leve ut sin seksualitet uten skam.
Som en naturlig del av det seksuelle mangfoldet er FRI positiv til prostitusjon og polygami. Dette følger av deres ideologi med tilnærmet grenseløs seksualitet som ideal.
Den sanne kirke har Gud som øverste autoritet. Den fastholder at Gud har åpenbart sin vilje og sitt frelsesverk i Den hellige skrift. Her ser vi at det seksuelle samlivet hører hjemme i ekteskapet, som er et forpliktende samliv mellom en mann og en kvinne som lover å elske og ære hverandre inntil døden skiller dem.
Andre samlivsformer er i strid med det sjette bud og derfor synd mot Gud. At vi er skapt i Guds bilde, betyr ikke at vi kan leve som vi vil. Vi er alle preget av en syndig lyst som bringer oss i konflikt med Gud. Og vi står til ansvar overfor Gud med våre liv.
Kjærlighet er et sentralt bibelsk begrep. Guds kjærlighet ble åpenbart blant oss da han sendte sin sønn til soning for våre synder. Dette er vår redning. Ved troen på Jesu frelsesverk for oss, er veien åpnet for å bli frelst fra å gå fortapt i hans dom. Dette er evangeliet, kirkens viktigste budskap. Men har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre, kan vi lese i 1 Joh 4,9f. Det dreier seg om en selvoppofrende kjærlighet som er en frukt av det nye livet.
Budene er uttrykk for Guds gode omsorg, også når de innebærer forsakelse. Bibelens skildring av kjærligheten i 1 Kor 13,5 sier uttrykkelig at kjærligheten gjør intet usømmelig. Homoseksuell atferd skildres nettopp som usømmelig (Rom 1,25f.).
Pride-ideologien står for en ubibelsk og forførende kjærlighetsforståelse; å elske er der det samme som å ha sex. Seksuallivet, som i ekteskapet skal være uttrykk for intim og varig kjærlighet, er i denne ideologien løsrevet fra troskap og varige gjensidige forpliktelser.
Hvordan kan noen bli omvendt dersom kirken ikke forkynner til omvendelse for de mange som har forlatt troen?
Da den russiske, kommunistiske revolusjonen i 1917 tok oppgjør med det borgerlige ekteskapet, ble det fritt fram å følge sine lyster. Når du er tørst, er det likegyldig hvilket drikkekar du anvender, var et slagord. Du kan fritt elske hvem du vil. Det er likegyldig hvem du har sex med, så lenge dere er enige om det. Slik er Pride-ideologien. I Sovjet måtte man gi opp denne politikken fordi de negative følgene ble så åpenbare.
Frihet er et sentralt bibelsk begrep. «Til frihet har Kristus frigjort oss» (Gal 5,1). Men denne friheten er ikke et påskudd til å leve etter sine lyster (Gal 5,13–17). En fisk er fri så lenge den får leve i vannet. Fuglen er fri i lufta. Et menneske er fritt når det får leve i sitt rette element, nemlig innenfor de rammer som Gud har gitt for et godt og tjenlig liv.
Gud vet at vi er syndere. Men det finnes en vei til frelse. Alle som ved troen tar imot Jesu fullbrakte frelsesverk, får Guds tilgivelse og status som hans barn. En tilgitt synder er fri fra Guds dom og eier et håp om evig salighet i Guds nærhet.
Pontoppidans’ forklaring til Luthers lille katekisme ble i mange år brukt som lærebok i norsk skole. Den lærte at vi har tre fiender: djevelen, verden og vårt eget kjød. Vår liberale folkekirke forsøker å avskaffe djevelen og søke vennskap med folkeopinionen. Nå kan vi høre: Mine lyster viser bare hvordan Gud har skapt meg. Da kan jeg leve slik med god samvittighet. De som ikke anerkjenner mine valg, krenker mitt menneskeverd. Denne Pride-tenkningen har fått bred innflytelse i kirkens lederskap.
Folkekirken gir fortsatt rom for to syn på likekjønnet ekteskap. Det er tillatt å forkynne og lære at dette er synd og i strid med kirkens lære. Men GS-N viser til at det er uro blant LHBT-ere på grunn av dette. Hvordan kan menighetene være trygge steder så lenge det er noen som ikke anerkjenner og støtter dem, spør han. Dette må oppfattes som et signal om at motstand mot likekjønnet ekteskap ikke lenger bør aksepteres av kirken. Prester som forsøker å forkynne det sjette bud, merker allerede hvor lite dette blir tolerert i vår «åpne» folkekirke.
Læreoppløsningen i Dnk er en katastrofe. Men den er en naturlig følge av tidens folkekirkelige kirkesyn. Her er alle døpte anerkjent som fullverdige medlemmer uansett hva de tror og hvordan de lever. Åpenhet og inkludering er opphøyet til overordnede verdier. Dnk vil kalles trossamfunn. Ordet antyder et samfunn av mennesker med felles tro. Men hva mennesker tror, er ikke viktig i folkekirken. Formelt er prester og biskoper forpliktet på Bibelen og kirkens bekjennelsesskrifter. I praksis får dette liten betydning for deres lære og forkynnelse.
I Luthers lille katekisme innledes forklaringen til alle de ti budene med ordene: «Vi skal frykte og elske Gud, så vi …» Men hvordan skal mennesket lære å frykte og elske Gud dersom Guds vrede og dom ikke lenger forkynnes?
I bekjennelsesskriftet Augustana (artikkel 12), som er forpliktende lære i Dnk, kan vi lese om «de som er falt fra etter dåpen». Men de kan få tilgivelse dersom de omvender seg. Omvendelsen består av to deler. Det ene er angeren, eller den redsel som jages inn i samvittigheten når synden blir kjent. Det andre er troen som stoler på at syndene blir tilgitt for Kristi skyld. Spørsmålet er: Hvordan kan noen bli omvendt dersom kirken ikke forkynner til omvendelse for de mange som har forlatt troen?
En biskops oppgave er ifølge Augustana 28 «å tilgi synder og forkaste den lære som avviker fra evangeliet, og å stenge de ugudelige, som er kjent for sin gudløshet, ute fra det kirkelige samfunn, ikke med menneskelig makt, men med Ordet». Videre kan vi lese: «Men når de fastsetter noe som strider mot evangeliet, da har menigheten en befaling fra Gud som forbyr å lyde dem, Matt 15: Vokt dere for de falske profeter.»
Pride står for en forførende ideologi som er uforenlig med kristen tro og etikk. Vi trenger i dag forkynnere som kan og vil formidle et fullverdig og sant bibelsk budskap. Her stilles vi på valg.
«Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham» (Joh 3,36).
Kirkens sentrale oppdrag finner vi i Jesu dåps- og misjonsbefaling (Matt 28): Å døpe og lære mennesker å leve som Jesus disipler og holde alt det som han har befalt.
Jon Kvalbein
Først publisert i Dagen
