I Dagen tirsdag 2. august skriver leder i Åpen folkekirke og Oslo bispedømmeråd, Gard Sandaker-Nielsen, at Pride ikke er en ideologi, men en kamp for frihet, rettigheter og solidaritet. Hva Gard Sandaker-Nielsen ikke svarer på, er hvilken virkelighetsforståelse han bygger sin kamp på.
Tradisjonelt forstår vi begrepet ideologi som en helhetsforståelse av samfunnet, der politiske, filosofiske eller religiøse tanker gir oss en idé om hvordan verden og samfunnet bør forstås og innrettes.
Det vil si at en ideologi sier noe om idealsamfunnet, hva som er galt med vårt eget samfunn, og hva som må til for å nå idealsamfunnet.
De skeives kamp for det de oppfatter som en rettferdig verden er ikke like altomfattende som marxisters kamp for et klasseløst samfunn, spørsmålet er om vi finner paralleller til hva vi forstår som en ideologisk tenkning.
Gard Sandaker-Nielsen gjør rede for sitt idealsamfunn hva angår kjønn og seksualitet, men forklarer ikke hva dette samfunnet krever av sine innbyggere. Det er nemlig interessant at Gard Sandaker-Nielsen tar utgangspunkt i homofiles kamp for likeverd for så, uten forklaring, å gå over til å kreve en aktiv støtte til transpersoner.
Dette er imidlertid ikke mulig uten en ideologisk plattform og virkelighetsforståelse. Det er nemlig en filosofisk avgrunn mellom det å «bare» kjempe for homofiles rett til å leve sammen, til å oppheve både kjønn og legning, slik dagens skeive revolusjon handler om.
Den skeive revolusjonen har filosofiske røtter til antikkens gnostisisme og dens dualistiske menneskesyn, via 1700-tallets opplysningstid og til 1900-tallets symbiose av Freud og Marx, før postmodernismens avvisning av den absolutte sannhet gjør det mulig å påstå at menneskets viktigste funksjon handler om å definere seg selv, inkludert sitt kjønn, og at vår viktigste identitetsmarkør er seksualiteten.
Videre får vi høre at våre tradisjonelle normer for samliv og kjønn er undertrykkende og farlige for individets utvikling, og at disse normene må fjernes for å sette mennesket i frihet.
Tilhengerne av den skeive virkelighetsforståelsen har skapt et politisk program som bærer navnet Yogyakartaprinsippene. Vi ble først kjent med dem da regjeringen Stoltenberg sommeren 2008 i sin handlingsplan «Bedre livskvalitet for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner 2009-2012» sa at Norge støtter disse prinsippene.
Men prinsippene ble for alvor en del av Norges normative plattform da Stortinget i 2013 vedtok en ny diskrimineringslov som inkluderte begrepene seksuell orientering, kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet. I lovens proposisjon gjorde regjeringen rede for hvordan Yogyakartaprinsippene er lovens ideologiske utgangspunkt.
Fra 2013 fikk vi dermed et lovverk som bygger på ideene organisasjonen Fri og Pride har som idealer. Vi kan gjerne si at det er Fri som har vunnet idékampen.
Paradokset er imidlertid at det er flere enn bare de kristne som rammes av denne seieren. Skeiv teori, som selv Kim Friele i et intervju med Klassekampen i 2006 omtalte som intellektuell onani, opphever alle kategorier og troen på en etisk overbygning knyttet til samliv. Det er, for å si det forsiktig, noe helt annet enn forkjemperne for homofilt samliv kjempet for.
I vår «nye virkelighet» er kjønnet opphevet og mennesket forutsettes å tiltrekkes av egenskaper, ikke sitt motsatte kjønn. På denne måten rammes både klassisk homofile og kvinner. De mister sin frihet.
Da diskrimineringsloven av 2013 innførte et syn på kjønn som et resultat av en subjektiv forståelse, ikke objektive kriterier, ble nemlig også kjønnet som et meningsfullt begrep opphevet. Begreper som ikke kan defineres, blir meningsløse, og da er begrepet menneske det eneste vi står igjen med.
Det er på tide vi ser det i øynene: Kvinnen og mannen er opphevet, og de som krever legning og kjønn, blir de som krenker, selv om de er homofile.
Med flytende kjønnsidentitet og seksuell orientering står nå den klassiske lesbiske kvinnen overfor en ny utfordring. Hennes tilværelse bygger nemlig på overbevisningen om både legning og kjønn, men begge kategoriene er i dag i strid med loven.
Selv straffeloven har til hensikt å regulere vår oppfatning av disse spørsmålene. Det innebærer at en lesbisk kvinne ikke kan benekte en transkvinnes identitet som kvinne uten å risikere å komme i konflikt med både diskriminerings- og straffelov.
For en klassisk lesbisk kvinne finnes det ingen kvinne med penis, det finnes bare kvinner med vagina, men det er i strid med vår nye virkelighetsforståelse. At også tradisjonell kvinnekamp rammes, er en selvfølge.
Det er derfor tydelig at Pride og organisasjonen Fri har et ideologisk fundament, og at dette fundamentet har som mål å endre hele vår måte å tenke på, knyttet til samliv og kjønn. Det som kanskje er den største utfordringen knyttet til dette faktum, er den fullstendige taushet vi møter fra både kirke, politiske partier og media når vi prøver å diskutere konsekvensene av den revolusjonen vi har vært gjennom.
Det er nemlig hele vår kultur som er truet av en virkelighetsforståelse som krever den fulle underkastelse. Den friheten Gard Sandaker-Nielsen kjemper for, gjelder bare et fåtall.
