Anne Hellum, professor i offentlig rett: Transkvinner er kvinner

Professor Anne Hellum skriver følgende på Verdidebatt:

Kjønn, rett og samfunn er i endring. Et omdiskutert tema i norske kvinneorganisasjoners arbeid for å styrke kvinners stilling er i dag: Hvem har og bør ha rettslig status som kvinne, hvem har og bør ha rettslig status som mann. Meningene er delte.

Bakgrunnen for debatten er Lov om endring av juridisk kjønn, som trådte i kraft i 2017. Loven gir adgang til å endre kjønnet man blir registrert med ved fødsel (fødselskjønnet) gjennom melding til folkeregisteret.

Begrunnelsen er at fødselskjønnet, som er basert på det kroppslige kjønnet, ikke alltid stemmer overens med kjønnsidentiteten en person selv opplever. Loven erstatter den tidligere forvaltningspraksisen som var i strid med Norges menneskerettslige forpliktelser. En person som ønsket å endre juridisk kjønn måtte ha diagnosen kjønnsforstyrrelse og gjennomgå kjønnsbekreftende behandling og sterilisering.

Hovedregelen etter Lov om endring av kjønn er at en persons rettigheter følger av det juridiske kjønnet og ikke fødselskjønnet. I mange lover oppstår det, på grunn av manglende utredning av konsekvensene av Lov om endring av kjønn, spørsmål om det er juridisk kjønn eller fødselskjønn som skal være avgjørende. Spenninger mellom juridisk kjønn og fødselskjønn kommer opp på felt som soning i kvinne- og mannsfengsel, adgang til dame og herretoaletter, adgang til juridisk rådgivning for kvinner, deltagelse i kjønnsdelt idrett, rett til assistert befruktning og rettigheter knyttet til foreldreskap.

Hvordan skal kjønn defineres?

Et omstridt spørsmål i så vel norske og internasjonale kvinneorganisasjoners er om kjønn skal defineres som kroppslig, sosialt eller identitetsbasert. Tilhengere av en kroppsbasert forståelse hevder at transkvinner er menn og derfor ikke bør ha rettigheter som kvinner. De hevder at Lov om endring av kjønn kommer i konflikt med kvinnespesifikke rettigheter, som har som formål å forhindre kjønnsbasert vold og diskriminering.

Transkvinner anses fra dette perspektivet som menn og således som potensielle overgripere og motstandere av kvinners rettigheter. Ettersom det er umulig å skille mellom farlige og ufarlige transkvinner bør lovgivningen, for å hindre menns adgang til kvinners særområder, legge en kroppsbasert kjønnsforståelse til grunn.

Tilhengere av en definisjon som omfatter både kroppslig, sosialt og identitetsbasert kjønn, mener på den annen side at retten og politikken bør ta et oppgjør med kjønnsstereotypier som skaper og opprettholder sosiale, kulturelle, rettslige og religiøse strukturer som brukes til å legitimere undertrykking, diskriminering og vold mot kvinner, menn, lesbiske, homofile og transpersoner som bryter med den heteronormative tokjønnsnormen. De viser til utviklingen i Polen, hvor motstandere av kjønnsendring har innført transfrie soner og i Ungarn, hvor angrep på kvinne- og kjønnsstudier går hånd i hånd med forbud mot endring av juridisk kjønn og undervisning om homofili og kjønnsidentitet i grunnskolen.

Kvinnekonvensjonens forståelse av kjønn

Som et innspill til denne debatten vil jeg rette oppmerksomheten mot FNs konvensjon om å avskaffe alle former for diskriminering mot kvinner. Kvinnekonvensjonen, som ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1979, forbyr alle former for diskriminering av kvinner på alle samfunnsområder. Den ble etter mange års kvinnekamp inkorporert i Lov om menneskerettigheter slik at den gis forrang om den kommer i konflikt med annen norsk lovgivning. Konvensjonen har et eget overvåkingsorgan, FNs kvinnekomite, som gir enkeltkvinner og kvinner som gruppe adgang til å fremme individklager og delta i behandling av statenes rapporter om hvordan de har gjennomført konvensjonen.

Både lesbiske kvinner og transkvinner er omfattet av konvensjonsvernet

—  Anne Hellum

Kvinnekonvensjonen tar utgangspunkt i den asymmetriske fordeling av makt og ressurser mellom kvinner og menn. Hvem som er å anse som kvinne følger ikke av konvensjonsteksten, men av kvinnekomiteens fortolkningspraksis som utdypes i generell kommentar nr. 28 fra 2010. Det framgår her at den gir beskyttelse mot diskriminering som henger sammen med kroppslige forskjeller mellom kvinner og menn (sex). Videre gir den beskyttelse mot sosiale forståelser av kroppslig kjønn (gender) som fører til ulikhet mellom kvinner og menn. I tillegg omfattes diskriminering som henger sammen med samspillet mellom kroppslig og sosialt kjønn og andre identitetsmarkører som rase, alder, religion, funksjonsevne, seksuell orientering eller kjønnsidentitet (intersectionality).

Komiteens forståelse av kvinnekjønn som en sammensatt og flerdimensjonal kategori innebærer at både lesbiske kvinner og transkvinner er omfattet av konvensjonsvernet. Begrunnelsen for dette er, i henhold til komiteen, at diskriminering på grunnlag av kroppslig kjønn og sosialt kjønn berører kvinner fra ulike raser, religioner eller kvinner med ulike seksualiteter og kjønnsidentiteter på andre måter enn menn som tilhører disse kategoriene.

Vern av transkvinner

Hva som ligger i statenes forpliktelse til å verne lesbiske kvinner og transkvinner mot kjønnsdiskriminering utvikles gjennom komiteens behandling av individklager, kommentarer til statsrapporter og utferdigelse av generelle kommentarer. Både enkeltkvinner og kvinneorganisasjoner med ulike syn på disse spørsmålene deltar i disse prosessene.

Et eksempel er utferdigelsen av generell kommentar nr. 35 om vold mot kvinner. Komiteen presiserer her, i lys av innspill fra et bredt spekter kvinne- og menneskerettighetsorganisasjoner, at statene er forpliktet til å sørge for at transkvinner vernes mot kjønnsbasert vold. Den har i sine konkluderende kommentarer til statenes rapporter adressert en rekke andre spørsmål. Ved behandlingen av Serbias statsrapport uttalte den at likestillings- og diskrimineringsloven burde innta et forbud mot sammensatt diskriminering, herunder diskriminering av lesbiske kvinner og transkvinner. I sine konkluderende kommentarer til Botswanas statsrapport anmodet den staten om å effektivisere lesbiske, biseksuelle og transkvinners vern mot diskriminering, trakassering og vold. I sin kommentar til Storbritannia anbefalte komiteen at offentlige myndigheters aktivitetsplikt etter likestillings- og diskrimineringsloven utvides til lesbiske, biseksuelle og transkvinner.

Har staket ut kvinnerettslig kurs

Komiteen har gjennom sitt arbeid, hvor alle kvinneorganisasjoner har anledning til å delta, staket ut en kvinnerettslig kompasskurs som viser vei i et omstridt og uklart sosialt, politisk og rettslig terreng. Konvensjonens grunnprinsipp er at forskjellsbehandling av kvinner som tilhører samfunnets kjønnsmajoriteter og kjønnsminoriteter må ha en saklig grunn, være egnet og nødvendig for å fremme et legitimt formål og ikke være uforholdsmessig inngripende i forhold til den som rammes.

De som mener at Lov om endring av kjønn bør erstattes av lovgivning som er basert på en kroppsbasert definisjon av kjønn må i lys av dette grunngi hvorfor det er saklig, nødvendig og ikke uforholdsmessig inngripende å nekte transkvinner status som juridiske kvinner. Et sentralt spørsmål er i denne sammenheng om en generell antakelse av at transkvinner i realiteten er menn, og som sådan potensielle overgripere, tilfredsstiller disse grunnleggende kravene.

Dette synet har, så langt, ikke fått gjennomslag i komitepraksis.

 

Verdidebatt