– Vi har fått et pronomen som ivaretar det at Gud er hinsides mann og kvinne på en mer presis måte, sier teolog Jorunn Økland til Vårt Land.
Hun er professor ved Senter for tverrfaglige kjønnsstudier og professor II ved Det teologiske fakultet, begge ved Universitetet i Oslo (UiO). Hun foreslår å bruke kjønnspronomenet «hen» om Gud i liturgien, etter at Språkrådet i midten av juni førte opp ordet i Nynorskordboka og Bokmålsordboka. Ordbøkene er førende for norsk rettskriving.
– Med liturgi må man ta det langsomt og forsiktig, men det er på tide å sette i gang en prosess for å utrede dette. Det norske språket har blitt utvidet på en veldig viktig måte. Og når språket forandrer seg, må språket om Gud også endre seg, sier teologen.
Ordbokoppføringa oppgir at pronomenet «hen» har to bruksområder:
«Brukt for å vise til en person når kjønn er ukjent, uvesentlig eller holdes skjult», lyder den første definisjonen. «Brukt for å vise til en person som foretrekker pronomenet ‘hen’ framfor ‘han’ eller ‘hun’», lyder den andre.
– I den feministiske teologien har man ofte ønsket å omtale Gud som «hun». Men dette har blitt oppfattet som ladet og markert kjønnet, mens det har blitt oppfattet som mer nøytralt å omtale Gud som «han», sier UiO-professoren.
Dette til tross for at de fleste teologer oppfatter Gud som en ikke-menneskelig og ikke-kjønnet størrelse, påpeker hun.
– Men når vi har ordet «hen», er dét det nøytrale ordet. Det blir språklig tydeligere at «han» aldri egentlig har vært nøytralt, sier Økland.
Som forsker er Økland mer opptatt av teologisk presisjon enn politiske konsekvenser. Likevel mener hun liturgien DNK vedtok i 2011, er god: Den gir rom for å omtale Gud med kjønnsløse uttrykk som «livgiver» og «skaper» så vel som de mannlige «Far» og «Herre».
– Om man omtaler Gud som hen, vil det oppfattes mer inkluderende, sier hun til avisen.
Men verdens mest populære kristne bønn er fremdeles mannlig, også i 2011-liturgien: En kan velge å si «Fader vår» eller «Vår Far i himmelen».
– Hvilke konsekvenser kan det få videre, om man begynner å omtale Gud som kjønnsløs?
– Det kan føre til at man må tenke gjennom hva slags metaforer liturgien bruker. Hvis Gud er hen og far samtidig, blir faderen mindre markert. Dette kan være en god løsning for de tydelig maskuline metaforene også, sier Økland.
Norsk er et språk der kjønn er svært markert, understreker hun. Dette i motsetning til for eksempel engelsk, som har kjønnspronomen (he/she/it), men ikke grammatisk kjønn (the istedenfor ei/en/et).
Kirkerådet ønsker diskusjon velkommen
– Det er ikke igangsatt et nytt arbeid etter at Språkrådet vedtok å ta pronomenet «hen» inn i ordboka, sier seksjonsleder Inger Anne Naterstad i Kirkerådet i DNK.
Kirkerådet forvalter bestemmelsene fra Kirkemøtet. Kirkemøtet er DNKs øverste representative organ, som vedtar liturgiske endringer.
Seksjonslederen understreker at utvikling av liturgi krever lange, grundige prosesser, og involverer biskoper, folkevalgte og andre teologer.
– Vi i Kirkerådet hilser alle samtaler om liturgiene våre velkommen, og vil følge med på samtalen. Liturgiene våre har alltid vært preget av Bibelen, av trosbekjennelsene, og av teologien som speiler menneskers tro og livserfaringer, sier Naterstad til Vårt Land.
Hun påpeker at bibeloversettelser blir preget av språket i samtiden de er oversatt i. Dermed blir også liturgiene det.
«Hen» møtte motstand i høringsrunde
Teologiprofessor Knut Alfsvåg ved VID vitenskapelige høyskole er er skeptisk til teologiprofessor Jorunn Øklands utspill.
– Gud har ingen kjent eksistens i vår forstand. Vi ivaretar ikke det uerkjennbare ved ham på denne måten. Jeg vil heller bruke Guds uforståelighet og uerkjennbarhet til å holde meg til bibelspråket og bibelmetaforene, sier Alfsvåg.
Det tradisjonelle bibelspråket er konstruert ut fra en erkjennelse om sin egen begrensning, mener han, og med forståelse om at de mannlige metaforene nettopp ikke stemmer.
– Derfor har liturgisk språk holdt seg tett til de bibelske metaforene. Ikke fordi man tar dem bokstavelig, men fordi de har begrensningen innebygget, sier Alfsvåg.
Alfsvåg er imot kvinnelige prester. Likevel går han i kirka til Marthe
– På villspor
– Men Økland argumenterer med at «hen» er mer presist?
– Presisjon er et ubrukelig motiv. Det er en forestilling på villspor at vi skal etterstrebe presisjon. Målsettingen er i seg selv et symptom på en feilslått teologi, sier VID-professoren.
Alfsvåg mener det er et viktig prinsipp at bibeloversettelser holder seg tett til originaltekstene på hebraisk og gammelgresk. Der er Gud ofte omtalt i mannlige vendinger.
– Dette dreier seg om oversettelsesspråk, og der vil jeg være veldig tilbakeholden. Så lenge metaforer og pronomener er greit forståelige på språket vi oversetter til, så bruker vi det, sier han.
Men strekker egentlig ordklassen pronomen i det hele tatt til for Gud? Professor Økland ved UiO viser til det Det gamle testamentets originalspråk hebraisk.
– Når Gud skal oppgi sitt eget navn, svarer Gud faktisk med et verb, sier hun.
Økland sikter til sekvensen i 2. Mosebok, der Gud viser seg for Moses. Moses spør om Guds navn, og få til svar: «Jeg er den jeg er» (2 Mos, 3:14).
– Det hebraiske betyr egentlig noe sånt som «jeg vil bli den jeg vil bli». Det er et svar som handler om bevegelse og stadig tilblivelse. Å lese det var et gåsehudsøyeblikk for meg.
