I år 2001 skapte teolog Jan-Olav Henriksen oppstandelse på MF og i norsk kristenliv da han sto frem med et liberalt syn på homofili. Det standpunktet han for 20 år siden møtte motbør for, er nå blitt kirkens majoritetsstandpunkt. Jan-Olav Henriksen sier at kristne lenge har hatt mye på hjertet om sex og kjønn, men spør om de ikke har begynt feil sted når man har gått ut fra at seksualiteten er et etisk problem som trenger en løsning? I boka Begjær, sårbarhet og tro tar teologiprofessor Jan-Olav Henriksen sitt utgangspunkt et annet sted, nemlig i begjær og sårbarhet som menneskelige vilkår. Han skriver fram en menneskelig seksualitet uten skam, kroppsfiendtlighet eller oppkonstruerte idealer. Men i følge kritikere i Dagen og Vårt Land har ikke hans argumentasjonen blitt bedre, og boka Begjær, sårbarhet og tro møter kraftig motstand:
I Dagen skriver Eirik A. Steenhoff blant annet:
Min fremste innvending mot Henriksens prosjekt er nettopp at det svikter på sine egne premisser. Han hevder å ta utgangspunkt i erfaring. Men han tar utgangspunkt i den utarmede forståelse av erfaring som er dominant i vår kultur. Vårt kjønn og vår seksualitet forstås ikke noe som er gitt av Gud som en gave og en norm, men noe vi kan definere helt selv.
Henriksen snakker ikke noe sted om å være skapt for et kjærlig fellesskap med Gud. Han gir i grunn ingen beskrivelse av menneskets teologiske og endelige mål i det hele tatt. Vi er først og fremst situert i verden og forholder oss til en sosial virkelighet som virker helt autonom.
En så reduksjonistisk forståelse av erfaring er bare mulig om begreper om natur og formål er forsvunnet. Det får mange konsekvenser. Problemet med for eksempel utenomekteskapelig sex, som Henriksen ønsker å legitimere, er jo ikke at den ikke kan erfares som nytelse – seksualiteten er skapt slik! – men at den ikke er rettet mot sexens iboende formål. At det finnes et slikt formål, vil Henriksen avvise.
Og konkluderer med
Henriksen har dekonstruert bibeltekstene, kjønnene og alt det vi ellers måtte holde for sant – hva sitter vi igjen med? Noe som ligner umiskjennelig på den dominante livsanskuelsen i vårt sekulære samfunn. Det er faktisk vanskelig å lese Henriksens bok uten å spørre seg om hva et spesifikt kristent livssyn har å tilby. Tvert imot virker det som om kristendommen for ham byr på langt flere problemer enn svar.
I Vårt Land skriver Andreas E Masvie at han antakeligvis hadde strøket sine egne bachelorstudenter om deres argumenter ikke var bedre enn de Jan-Olav Henriksen kommer med, og at Henriksen begår en rekke argumentasjonsfeil – som igjen betyr at konklusjonene han trekker er ubegrunnede. Og Masvie påstår blant annet:
Henriksen kjemper derfor ikke med reelle problemstillinger; han fekter med stråmenn som han selv har satt opp. Dette blir særlig tydelig når Henriksen tilskriver den klassiske kristne forståelsen av seksualitet helt uhørte posisjoner: «Det er ikke syndig å få orgasme», slår han fast, som i et oppgjør med denne strenge, slemme kristendom. Og: «Sex er ikke synd». Men hvem i all verden mener dette? Og om de skulle finnes, er de på ingen måte definerende for «klassiske kristne». Hvorfor går ikke Henriksen heller i dialog med de fremste formuleringene av det klassisk kristne paradigmet, som pave Johannes Paul IIs Theology of the Body? Det fremstår uredelig.
Men det blir verre: Henriksen argumenterer ikke bare uredelig, men også uanstendig. Det vil si, ikke bare bryter Henriksen regler for god argumentasjon; han bryter også normer for korrekt argumentasjonsskikk. Fordommene er ikke gjemte i det skjulte, men oppe og fremme i dagen. Da jeg allerede er inne på katolikkene: «De forferdelige historiene om overgrep i kristne miljøer og kirker», skriver Henriksen, og peker særlig mot den kirkelige sølibatordningen, med klar referanse til katolikkene, viser at den klassisk kristne forståelsen av det seksuelle er skrekkelig forfeilet.
Dere kan lese anmeldelsene i sin helhet her:
