11 Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene. 12 Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. 13 For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. 14 Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, 15 slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene. 16 Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.
17 Far elsker meg fordi jeg gir livet mitt for siden å ta det tilbake. 18 Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.»
Johannes 10, 11–18
Regjeringen ønsker i ny opplæringslov å understreke forbudet mot å forkynne i norsk skole. Mens det tidligere het at undervisning i faget kristendom, religion, livssyn og etikk (KRLE) ikke skal være forkynnende, blir det nå slått fast at det skal være forbudt med forkynnelse i all opplæring. Selv hjemmeundervisning ønsker regjeringen å regulere strengere.
Spørsmålene vi er nødt til å stille, er hvorfor regjeringen har en slik angst for forkynnelse, og om det virkelig er sant at skolen ikke skal forkynne.
For å svare på det siste, bør vi se på hva elever i norsk skole skal lære i faget KRLE.
Det er grunn til å tro at fornuftige lovgivere ville ønsket at elevene skulle forstå hvorfor religioner fører til ulik forståelse av moral, rasjonalitet, fri vilje, hvilket gudsbilde de troende har osv. Men de som leter etter slike kompetansemål, leter forgjeves. Det viktigste synes ifølge læreplanen å være at elevene «utvikler interesse og respekt for hverandre uavhengig av kulturell, sosial, religiøs eller livssynsmessig bakgrunn». Faget skal nemlig bidra til at elevene utvikler mangfoldskompetanse.
Faget skal blant annet gi «elevene kunnskap om menneskerettighetene og bevissthet om menneskeverdet som grunnleggende verdi, og det skal legge til rette for gjensidig respekt, toleranse og demokratisk medvirkning». Faget har altså blitt et redskap for politikernes ideologiske vyer og ideer, ikke et fag der elevene skal lære hvordan menneskene forstår sine guder og hvorfor vi tenker slik vi gjør. Målet er at elevene gjennom kunnskap om ulike religioner og livssyn skal «utvikle evne til å leve i og med mangfold i samfunns- og arbeidslivet». For de verdiene som skolen og samfunnet bygger på, er selvfølgelig «forankret i ulike religioner og livssyn».
Det er en helt ny forståelse av religion, og det er en forståelse som forkynnes. Dette er hva staten vil at norske barn skal tro på.
Men det er også noe annet som forkynnes, og det er troen på radikal kjønnsteori, og hvordan religioner (les kristendom), forholder seg til denne.
Når norske elever går ut av grunnskolen ønsker den norske stat at de skal kunne gjøre rede for og reflektere over ulike syn på kjønn og seksualitet i kristendom og andre religioner og livssyn. De skal også gjøre rede for ulike syn på barndom, familie og samliv i religioner og livssyn.
For få dager siden offentliggjorde Truls Olufsen-Mehus en undersøkelse (se her eller her) der han viste at norske lærebøker preges av en utilslørt forkynnelse av postmodernistisk virkelighetsforståelse knyttet til kjønn, samliv og seksualitet. Dette temaet er åpenbart noe av det viktigste norske elever skal lære. De skal lære at kjønn er noe de kan velge selv, og at alle samlivsformer er ok, at barna derfor ikke trenger en mor og en far.
Med det som bakteppe kan vi forstå hvorfor læreplanen i KRLE er blitt slik den er, og hvorfor staten frykter forkynnelse.
Alle forstår at kristendommen har et syn på kjønn, samliv og seksualitet som postmodernistene ikke setter pris på. Kristendommens budskap kolliderer med dagens moral, eller mangel på sådan, og da er plutselig troen interessant. Men da i lys av vårt nye syn på kjønn, samliv og seksualitet. Den nye forkynnelsen tåler nemlig ikke motstand fra «gammel» tro.
Det er altså ikke et forbud mot forkynnelse i norsk skole. Det er snarere riktig å si at det aldri har funnet sted mer forkynnelse enn det gjør i dag. Det er dette Truls Olufsen-Mehus har avdekket, men den offentlige debatten er fullstendig fraværende. Hva denne åndelige og ideologiske sløvheten skyldes, er ikke godt å si, men den lover ikke godt for framtiden.
Et samfunn der ideologisk tenkning overtar kristendommens plass, vil også komme i konflikt med demokratiske idealer. Når ideologer mener de vet det beste for barn og familier, vil friheten til å velge uunngåelig forsvinne.
Det er en grunn til at dagens regjering vil forby forkynnelse overalt der barn får opplæring. De vet at kristendommen avslører dem, eller for å holde oss til dagens tekst: De vet at de er ulven i Jesu fortelling, ikke den gode gjeteren.
