Denne uka markerte vi med regnbueflagget foran Eidsvollbygningen at det er 50 år siden homoseksuell omgang med menn ikke lenger var forbudt. Det er en selvfølge og positivt for nordmenn at homofili ikke er kriminelt lenger og at folk stort sett kan leve som de vil med nesten hvem de vil.
Vi kan lese i Aftenposten at det beklageligvis var 119 menn som ble dømt for homofili på grunn av lovforbudet i gamle dager. Markeringa med regnbueflagget ble toppet av en formell beklagelse for de straffedømte, levert av statsminister Støre på vegne av hele befolkningen.
En beklagelse for en lov innført lenge før noen av dagens nordmenn ble født, en slags arvesynd som måtte gjøres bot for. Vi skammer oss for våre forfedre, at vi nordmenn kunne tillate en lov som rammet 119 homofiles kjærlighetsliv. For vi kunne ikke forestilt oss å gjøre homofili ulovlig i dag.
50 år siden samboerskap ble lovlig
I dag er det også 50 år siden vi avskaffet «konkubinatparagrafen», altså at det var ulovlig å leve i samboerskap uten å være gift.
Beklageligvis var det 7400 stort sett heterofile kvinner og menn som ble dømt på grunn av dette lovforbudet. Mange av disse ugifte var helt vanlige folk som kanskje elsket hverandre og møtte ulykkelige skjebner i møte med staten bare fordi de ikke var gift.
Disse realitetene beklages ikke, og det markeres ikke på noen måte. Vi skammer oss heller ikke over at vi straffet 7400 heterofile ugifte, som var samboere eller bare kjærester.
Vi kunne aldri forestilt oss å gjøre samboerskap ulovlig i dag, men vi bærer ikke på skam på grunn av våre forfedres lover på dette punktet. Er ikke dette av betydning?
Det er positivt at det ikke er kriminelt å leve stort sett som man vil med nesten hvem man vil, og det fortjener en markering. Men markeringen med regnbueflagget på Eidsvollbygningen er splittende. Der hører bare det norske flagg hjemme.
Det er splittende å benytte regnbueflagging på en slik historisk og ikonisk plass for Norge og alle nordmenn. Riktignok mener ikke alle flagget er splittende, vi opplæres tross alt fra barnehagen av til at ingen symboler er mer representativ for kjærlighet og frihet enn regnbueflagget med sine seks farger.
Men regnbueflagget betyr for mange en annen overbevisning om hva som er rett og sant som går på tvers av norske fellesverdier. Pride-flagget representerer skeiv teori som grunnlag for ny virkelighetsforståelse: ideene om flere enn to kjønn, barn født i feil kropp og skifte av kjønn.
Regnbueflagget varsler om en ny type famlilies inntog; regnbuefamilien, som betyr at det ikke lenger skal være noen grenser for hvor mange som skal kunne gifte seg sammen; han, hun og hen eller flere som kan lage felles barn med like foreldrerettigheter. For å nevne noe.
Hvem var de ved Eidsvollbygningen som heiste rengbueflagget?
Til stede ved Eidsvollsbygningen og leder for flaggingen var forfatter av boken «HOMO: For deg som er, lurer på om du er, eller har lyst til å bli homo», altså kulturminister Trettebergstuen.
Anette Trettebergstuen, som også feilaktig hevder at det er vitenskapelig anerkjent at det finnes flere enn to kjønn – tror på kjønnsmangfold og mener det er vitenskapelig bevist, men kan ikke vise til det. Personen som heiste regnbueflagget sammen med ministeren, Odd Thomassen, er leder av Skeiv Ungdom.
På Eidsvollsbygningen heises flagget av en organisasjon som vil at skolebarn «må lære at bytte av seksuelle tjenester er sexarbeid». Til stede var også foreningen Fri som vil skolere storsamfunnet i sitt bilde av hvordan kjønn og seksualitet skal forstås og praktiseres på en ny normkritisk måte. Er dette knippet av aktivister og skeive interesseorganisasjoner en reell representasjon for alle homofile og lesbiske i Norge? Neppe.
Regnbueflagget representerer for mange andre en politisk aktivisme, skeiv teori og radikale lovendringer som berører oss alle.
Regnbueflagget representerer for mange andre en politisk aktivisme, skeiv teori og radikale lovendringer som berører oss alle. Det splitter. Flagget bør derfor ikke henge foran våre offentlige bygninger.
Kun det norske flagg omhandler oss alle og gir oss en felles identitet: et vi. Uansett hårfarge, hudfarge, hvem kjæreste du har eller hvem du ber til eller ikke, så kan vi alle kjenne på eierskap til de tre fargene i vårt felles flagg.
De fleste er trolig enige om at fjerningen av utdaterte og uhensiktsmessige lover er bra, og kan gjerne markeres. Samtidig er det altså mange grunner til å ikke sympatisere med Pride-flagget, som jeg grundig forklarer i en VG-artikkel.
For retten til kjærlighet mellom to voksne av samme kjønn er sikret, og det fortjener riktignok en markering. Men fordi skeive teorier har tatt over bevegelsens grunnlag og flaggets betydning, forlater til og med homofile og lesbiske Pride.
Pride og regnbueflagget handler nå mest om identitetspolitikk og et seksual-politisk omskoleringsprosjekt som dominerer undervisning og holdningskampanjer rettet mot alle nordmenn og deres barn.
Det norske flagg på den andre siden symboliserer verdier vi kjenner godt: Først og fremst frihet, men også likeverd, nestekjærlighet og fellesskap.
Bruk derfor flagget i rødt, hvitt og blått som samler oss til et «vi» på skoler og barnehager og foran offentlige bygninger for slike framtidige markeringer. På den måten blir alle barn og voksne inkludert og vi unngår å etablere et nytt utenforskap.
Truls Olufsen-Mehus
