DEBATT: Aftenbladet skriver i sin leder 21. november at «homoterapi» ikke bare er en stor selvmotsigelse og en uting, men også i enkelte tilfeller direkte farlig og at den framstår som svært sårende.
Men er dette sannheten? Kjenner ikke Aftenbladet hvilken virkelighetsforståelse nåværende politikk bygger på, eller ønsker de ikke å gjøre rede for den?
Stortinget og andre diskuterer i disse dager forslag fra MDG og Ap som vil definere det som overgrep å hjelpe homofile og transpersoner som selv ønsker en endring av sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. I den anledning er det viktig å være klar over at norsk lovgivning angående kjønn, seksualitet og samlivsetikk bygger på det som kalles Yogyakarta-prinsippene. Prinsippene var grunnlaget for handlingsplanen Bedre levevilkår for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner 2009–2012 og som regjeringen Stoltenberg presenterte sommeren 2008.
Det hele er en del av radikal kjønnsteori og er blant annet inkludert i læreplaner allerede fra barneskolen av.
Senere har prinsippene vært utgangspunkt for diskrimineringslovgivning og loven om juridisk kjønn og omtales i de respektive proposisjoner. Prinsippene legger til grunn at både seksuell orientering og kjønnsidentitet er et resultat av en persons selv-definerte preferanser. Det hele er en del av radikal kjønnsteori og er blant annet inkludert i læreplaner allerede fra barneskolen av.
Paradoks
Det fremstår derfor som et paradoks at Aps Anette Trettebergstuen, som målbærer Aps radikale forslag om en forsterket offentlig innsats for LHBTI-personer, selv har skrevet en bok som er rettet til dem «som har lyst til å bli homofile». I boken Homo forteller hun også at folk gjerne skifter fra homo til hetero.
>Kjernen i den radikale kjønnsteorien er at mennesket forutsettes å orientere seg seksuelt mot andre menneskers egenskaper, ikke kjønn. Anette Trettebergstuen skal selvfølgelig ha lov til både å skrive og hjelpe dem hun vil, men hvorfor skal ingen kristne få hjelpe dem som eventuelt har lyst til å bli heterofile?
Forslagene fra MDG og Ap og den påfølgende debatten gjelder imidlertid ikke bare reorientering av homofile, men også transpersoner som ønsker en kjønnsidentitet som samsvarer med deres biologiske kjønn.
Norsk lovgivning sier i dag at det er opp til enhver å definere sitt eget kjønn. Det vil si at menn kan bli kvinner og blant annet få full tilgang til kvinneidrett og kvinnegarderober. Denne lovgivningen er ikke basert på vitenskap, men på ideologisk tenkning.
Epidemilignende tilstand
Den vestlige verden opplever for tiden en epidemilignende tilstand knyttet til antall ungdommer som lider av det som kalles for kjønnsdysfori, og Sverige synes å ligge i toppen. Den svenske tv-kanalen SVT har laget en dokumentar om det som skjer, og vi følger blant annet en jente som mente hun egentlig var en gutt. Da hun omsider kom til sykehus for behandling, fikk hun straks tilbud om hormonell behandling. Dette mente hun var for tidlig, og gikk derfor til psykolog. Psykologen mente at hennes kjønnsdysfori etter all sannsynlighet var et resultat av spiseforstyrrelser. Behandlingen hos psykologen førte til at jenta ble fortrolig med sitt biologiske kjønn, og ikke startet en irreversibel medisinsk behandling. Dersom MDGs forslag får flertall, vil en slik behandling bli kriminalisert.
Liberalt demokrati?
Debatten om reorientering bør ikke handle om stigmatisering eller kvakksalveri, men om å ta mennesker som ønsker hjelp på alvor. Det oppleves som et paradoks at retten til å veilede kun skal gjelde de politisk korrekte. I sin ytterste konsekvens vil forslagene slik de foreligger nå kunne kriminalisere både tradisjonell vitenskap og kristen forståelse av kjønn og seksualitet. Er det virkelig forenlig med det man oppfatter som et liberalt demokrati?
På trykk i Stavanger Aftenblad 9. desember
