I Dagen fredag 22. januar gikk Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad til angrep på Senterpartiet for deres holdning til trosfriheten. Ropstad spør hva som er grunnen til at de ønsker å gripe inn i tros- og livssynsfriheten og regulere hvilke organisasjoner som skal få støtte ut fra teologiske standpunkt.
Mange av oss har i lang tid etterspurt en reell debatt knyttet til endringer i lovverket som har direkte betydning for både ytrings- og trosfriheten, men har til gode å få skikkelige tilbakespill fra KrF om deres rolle i de endringer som har funnet sted.
Det er nemlig ingen grunn til å tro at Senterpartiet har til hensikt å angripe trosfriheten, men det er åpenbart at noen, både i SP og andre partier, benytter seg av de mulighetene som nå ligger i diskrimineringslovgivning, straffelov og lov om trossamfunn. Alle tre har blitt endret med støtte fra KrF, og Ropstad var selv ansvarlig statsråd for lov om trossamfunn. Ropstad bør ikke bli overrasket over at politikere i et sekulært samfunn prioriterer lovens krav om ikke-diskriminering framfor støtte til konservative kristne For spørsmålet mange stiller seg, er om det er mulig å forene målet om et samfunn uten diskriminering og samtidig bevare ytrings- og trosfrihet.
Etter diskrimineringsloven er det ikke lov å diskriminere noen på grunnlag av seksuell orientering eller kjønnsidentitet. Og lovens definisjon av diskriminering er vidtrekkende og inkluderer også verbale utsagn. Vi skal ikke ha mye fantasi for å forstå at noen kan hevde at en forkynnelse, og et regelverk bygget på klassisk kristen samlivsetikk, kan virke skremmende, nedverdigende og ydmykende, og dermed i strid med loven. Det er derfor ingen grunn til å tro at de aktuelle menighetenes forkynnelse og reglement vil falle inn under §9 om lovlig forskjellsbehandling.
Da straffelovens §185 ble utvidet til å inkludere seksuell orientering og kjønnsidentitet fikk motstanderne av kristen tro en historisk gavepakke. Straffeloven sier nå at kristen virkelighetsforståelse, og utsagn som oppleves som identitetskrenkende, kan være straffbart. Dette gjelder ytringer i forbindelse med forsvar av kristen samlivsetikk, men også uttalelser knyttet til spørsmål om flytende kjønnsidentitet.
Det er også grunn til stoppe opp med Ropstads «forbauselse» over at Senterpartiet ønsker å gripe inn og regulere støtten til organisasjoner ut fra teologiske standpunkt. I den nye loven om livssyn står det i §6:
Dersom et tros- eller livssynssamfunn, eller enkeltpersoner som opptrer på vegne av samfunnet, utøver vold eller tvang, fremsetter trusler, krenker barns rettigheter, bryter lovbestemte diskrimineringsforbud eller på andre måter alvorlig krenker andres rettigheter og friheter, kan samfunnet nektes tilskudd eller tilskudd kan avkortes.
Igjen vil jeg påpeke: Det er all grunn til å tro at klassisk kristne organisasjoner og trossamfunn vil komme i konflikt med diskrimineringslovens forståelse av diskriminering og straffelovens forståelse av krenkelse. KrF sier at trosfriheten skal bestå selv med dagens diskrimineringslovgivning. Jeg vil peke på at den siste tids hendelser viser at de aktuelle lovene kan brukes både mot kristne og sekulære som ikke er enige i den virkelighetsforståelsen lovene bygger på.
Vi er altså i ferd med å ende opp i det store paradokset at lover som var ment å beskytte såkalt sårbare mennesker mot diskriminering, åpenbart kan føre til at vi knebler både ytrings- og trosfriheten til alle. Skal vi sikre ytrings- og trosfriheten, må vi våge å rette oppmerksomheten mot de lovene som faktisk begrenser disse frihetene, og ikke til festtaler om det tolerante og livssynsåpne samfunn. Erfaringene så langt bør derfor føre til en revisjon av troen på det fullstendig åpne, tolerante og ikke-diskriminerende samfunnet. Vi kan ikke både bevare trosfrihet og ytringsfrihet, samtidig som vi vil ha et samfunn uten diskriminering. Disse målene står i strid med hverandre og lar seg ikke oppfylle samtidig.
KrF har i mange år støttet og prioritert en omfattende diskrimineringslovgivning, men har samtidig ikke tatt debatten om hvilke konsekvenser en slik poitikk får for ytrings- og trosfriheten.
