For de fleste av oss var revolusjoner noe vi lærte om på skolen, leser om i historisk litteratur, eller ble minnet om når noen fra NKP i debatter på NRK forsvarte Sovjetunionens ulike overgrep. For mange oppleves det derfor ikke som særlig relevant å bruke den typen begreper på vår egen tid.
Men også nå skjer det endringer som har dramatiske konsekvenser for dem det angår. Nei, det er ingen som blir sendt i konsentrasjonsleirer eller henrettet, men det uformelle kravet om konformitet og ettergivelse er tidvis så sterkt, at det er svært vanskelig å stå imot. Regnbueflagget er mer omfattende enn mange er klar over, og det er en offermentalitet hos aktivistene dagens konservative synes å stå maktesløse overfor.
Metodistkirkens strid om samlivsetikk ble først søkt løst i februar i fjor under den ekstraordinære generalkonferansen i St. Louis i USA. Da kom det til avstemning om en rekke forslag til vei videre. Flertallet ønsket ikke å åpne opp for ordinasjon av LHBTIQ-personer, men styrket i stedet formuleringene som forbyr dette.
Det bør ikke overraske noen at den liberale fløyen ikke aksepterte en slik avgjørelse. Nå skal trossamfunnet derfor igjen drøfte temaet. Det skal finne sted under generalkonferansen i Minneapolis i mai, og nå ser løsningen ut til å bli en splittelse, der de som tapte kampen i fjor, får beholde navnet Metodistkirken.
De tradisjonelle og mer konservative, de som står på opprinnelig grunn, må trolig kalle seg noe annet og danne et nytt kirkesamfunn.
Det er imidlertid ikke bare Metodistkirken som opplever denne typen angrep. De fleste kirkesamfunn i den vestlige verden erfarer det samme: Å stå for et klassisk gudsbilde blir stadig mer krevende.
For den som selv hverken har vokst opp i eller er aktiv i en menighet, kan det være vanskelig å forstå hvor traumatisk en slik opplevelse er. Det er som en skilsmisse.
Men det er ikke bare personlige relasjoner som slites over og ødelegges. I kristen tro er menigheten Guds legeme på jord, og det er den kristne menigheten som formet det Europa som vokste fram etter Romerrikets fall. Det var i menighetene europeerne lærte å forstå seg selv og sin relasjon til Gud. Det var gjennom menigheten rasjonaliteten, troen på en sannhet, sakte men sikkert ble Europas byggestein. Det var ut fra menigheten skolene, og senere universitetene, ble etablert.
Det er dette vi ser smuldre opp foran øynene på oss. Som de progressive i Metodistkirken sa det: Samfunnet og kirken har forandret seg, det går an å lese Bibelen på ulike måter. Synet på seksualitet har endret seg, og det er på tide vi tar konsekvensen av det. Det handler om å finne gode veier å leve sammen på med ulike syn.
Enhver ærlig sjel vet med seg selv at i kristen tro er ikke sannheten et resultat av tidenes skiftende oppfatninger, hverken når det kommer til gudsbildet eller synet på seksualitet. Gud er hellig og dermed sannhet, og denne gudsforståelsen har gjort oss til de vi er i dag.
Historien er med på å bekrefte dette. Det er forståelsen av sannhet som skiller tidligere revolusjoner fra hverandre. Det er det som gjør den amerikanske revolusjonen unik, og som forener den franske revolusjonen av 1789, den kommunistiske revolusjonen av 1917 og dagens seksuelle revolusjon. Mens amerikanerne søkte til historien og Gud for å få bekreftet sin identitet, går dagens revolusjonære i de samme sporene som tidligere selvsikre massebevegelser: Til seg selv og sin egen fortreffelighet. De avviser Gud og historien som grunnlag for sin kunnskap og identitet.
Det er ikke til å komme forbi at all liberal og progressiv teologi innebærer påstanden om at Jesu faktiske oppførsel og lære veldig fort ble misforstått og feilaktig framstilt av hans etterfølgere, at hverken han, Paulus eller andre disipler egentlig mente det de sa, men at det virkelige budskapet nå, nesten 2000 år senere, endelig har blitt forstått riktig. Det er som C.S. Lewis skriver:
Tanken om at noe menneske eller forfatter skulle være ugjennomtrengelig for dem som levde i samme kultur, snakket samme språk, delte det samme billedspråket og de samme ubevisste antakelsene, og likevel gi mening til dem som ikke deler noen av disse fordelene, er etter min mening nesten fullkommen absurd. Dette er så a priori usannsynlig, at nesten intet argument eller bevis kan veie opp for det.
Men for dagens progressive er alt mulig. De er blitt guder i egne liv og definerer virkeligheten som det selv passer dem. Som tidligere «ofre» finner de imidlertid liten glede å bygge noe selv. De søker derfor alltid å rive ned det som bekrefter deres innbilte undertrykkelse. Det er ikke bare innenfor ulike kirkesamfunn dette skjer, men der blir det så tydelig hva som faktisk står på spill. Ødelegger vi menighetene, står vi i fare for å ødelegge Europas sjel.
Kjøp boken til Kjell Skartveit her!
