Oslo Pride 2018 har startet sin ukelange festival, og som vanlig er det knapt noen debatt om hva det hele innebærer, hva arrangøren Fri mener og hvilken retning samfunnet vårt går i. Leser man hva Fri ønsker, er det imidlertid åpenbart at organisasjonen forstår hvilke muligheter de siste års lovgivning har gitt dem.
Da Stortinget sommeren 2017 vedtok den nye likestillings- og diskrimineringsloven, ble det tydelig at lovgivers forståelse av likestilling og diskriminering like mye handler om våre holdninger som våre handlinger. Lovgiver åpnet nemlig for en omfattende innsats for å endre det vi i over 1000 år har oppfattet som grunnleggende normer knyttet til kjønn og samliv.
I lovens proposisjon heter det at «skolen ikke skal fremstille enkelte former for seksuell orientering som unaturlige eller illegitime», og for barnehagen står i det regjeringens handlingsplan Trygghet, åpenhet, mangfold, at
Regjeringen vil tydeliggjøre i rammeplanen at barnehagen har ansvar for å utvikle barnas toleranse for et mangfoldig samfunn og dermed bidra til å demme opp for fordommer og diskriminering basert på kjønn, legning osv.
Med første øyekast ser det hele positivt ut. De fleste ønsker jo ikke å diskriminere eller være intolerante. Spørsmålet er imidlertid om lovgiverne var bevisst på hva som menes med seksuell orientering og hvilke ideologiske føringer denne loven og handlingsplanen innebærer. Det er nemlig en klar forbindelse mellom organisasjonen Fris målsetting og ønsker og de muligheter lovgiver har gitt dem, og uten særlig motstand er organisasjonen Fri blitt vår kanskje viktigste premissleverandør på det seksual- og samlivsetiske området. Fri har nemlig klare ideer om hva de viktige begrepene seksuell orientering og kjønnsidentitet innebærer, og det de mener, må vi bøye oss for.
I avisen Klassekampen 21. juni kunne vi for eksempel lese at polyamorøse ønsker at kirken skal anerkjenne forhold mellom flere, og biskop emeritus Tor B. Jørgensen lovet å gå inn i diskusjonen med et ærlig sinn. Dette er jo også en seksuell orientering vi nå må ta på alvor, sa Jørgensen til Klassekampen, og utdypet:
i møte med mennesker må vi ikke lukke øynene for andre typer virkelighet og andre forståelser av samlivet.
Dette er helt i Fris ånd. FRI mener at alle former for seksuelle relasjoner eller handlinger som er basert på respekt, likeverd og samtykke er positivt, og sier de ønsker å være en pådriver for å skape positive holdninger til mennesker som bryter med normer for kjønn og seksualitet.
Fri er tydelig på at alt som smaker av normer knyttet til seksualitet og samliv er destruktivt, og uten at vi diskuterer det noe særlig, er denne forståelsen av toleranse blitt en del av vår hverdag, helt ned til barnehagen.
Fri applauderer også at WHO nå har «friskmeldt» både fetisj- og bdsm-diagnosen. De skryter av egen innsats i sakens anledning og skriver at dette er en menneskerettighetsreform i størrelse av en global milepæl, og at opphevelsen av fetisjisme, transvestisme og sadomasochisme som sykdomsdiagnoser kan føre til at disse gruppene vil kunne nyte samme frihet og selvrespekt som andre skeive.
Sadomasochisme er dermed en seksuell orientering like god som noen annen, hvilket innebærer at lærere i norske skoler blir nødt til å omtale sadomasochisme og polyamorøse forhold på linje med annen seksuell orientering. Men ikke bare lærere. Ettersom virkeområdet til den nye likestillings- og diskrimineringsloven også omfatter familien, er også foreldre forpliktet til likestille alle seksuelle orienteringer. Det er det normløse samfunnet som stiger fram, et samfunn jeg antar flere kan betakke seg, men som de fleste ikke våger å argumentere mot, av den enkle grunn at de kreftene som arbeider for dette prosjektet har makten og viljen til å støte sine motstandere ut i det ytterste mørke.
Fri hevder at de kjemper for menneskets frihet, men en ideologi som fratar mennesket rett til en biologisk far og mor, og som i tillegg motarbeider alle normer for seksualitet og samliv, fjerner i prinsippet mennesket rett til sin egen identitet og historie, og undertrykker enhver tro på en sannhet om mennesket. På denne måten forteller de oss at vi ikke har noe, noe som igjen leder til at vi ikke er noe. Og de som ikke er noe, kan heller ikke påkalle noe større enn dem selv.
I frihetens navn tvinges vi til å underkaste oss minoritetens krav. Er det virkelig uproblematisk at vi på denne måten overlater den seksualetiske definisjonsmakten til de som på lørdag marsjerer i Oslos gater?
Publisert på Document 26.juni 2018
