Den nye ekteskapsloven vil styrke ekteskapet som institusjon. Dette har vært et viktig argument i kampen for lovendringen i ekteskapsloven. Men ingen stiller spørsmålstegn ved den virkelighetsoppfatningen som ligger til grunn for endringen, og om denne virkelighetsoppfatningen i det hele tatt kan styrke ekteskapet som institusjon.
Ekteskapet som sosial institusjon hviler på to fundament; funksjoner og normer. I samfunnsvitenskapen sier vi ofte at det har foregått en funksjonstapping av ekteskapet. Mens ekteskapet i det før-industrielle samfunnet hadde i oppgave å gjøre alt fra å sikre rammer for reproduksjon til å skape økonomisk trygghet for familiemedlemmene, har ekteskapet i dag ingen funksjoner som ikke kan utføres på annen måte. Hva angår normer, har disse vært mer stabile over tid. Det har i over 2000 år vært enighet i vestlig kultur om at ekteskapet skal være en institusjon mellom en kvinne og en mann.
I vår tid er bildet imidlertid et annet. Ekteskapet har ingen funksjoner tilbake, ja, til og med reproduksjonen foregår med letthet utenfor ekteskapet, og økonomisk er det uproblematisk å leve uten. Det er imidlertid normmessig de viktigste angrepene har kommet. En sosial institusjon som ekteskapet kan overleve så lenge normgrunnlaget er tilstede. Det kan vi se i muslimske kulturer. Men i vår vestlige kultur har det blitt et stadig svakere normativt grunnlag for ekteskapet. Både ideologisk og teologisk har forsvaret for det livslange monogame forholdet forvitret. Og spørsmålet er om den ideologien som ligger til grunn for endringen i ekteskapsloven i det hele tatt kan styrke ekteskapet som institusjon. Den nye ekteskapsloven likestiller det heterofile og det homofile forholdet, og godtar og oppmuntrer reproduksjon innenfor det homofile forholdet. De som argumenterer for at den nye ekteskapsloven styrker ekteskapet som institusjon, synes å leve i en verden der mennesket er enten–eller, og der det forpliktende parforholdet er målet. Men spørsmålet blir om det er mulig å snakke om homofile og homofile forhold som noe stabilt og forutsigbart. Er ideen om det forpliktende homofile parforholdet en myte skapt av tradisjonelle ekteskapstilhengere, et vikarierende motiv for homoaktivistene og umulig å forene med idégrunnlaget for den nye ekteskapsloven?
Det hadde ikke vært mulig å endre ekteskapsloven uten at en aksepterer tradisjonell marxistisk sosiologisk teori, og skeiv teori har vært en av denne teoriens premissgiver i homodebatten. Sosiolog Agnes Bolsø, førsteamanuensis ved NTNU, senter for kjønnsforskning, har i Tidsskrift for Kjønnsforskning (31.01.2008) gjort klart rede for hva skeiv teori bør få å si for hvordan vi oppfatter kjønn, seksualitet og seksualpolitikk.
Begrepet skeiv har blitt stadig mer vanlig i homoteori og dagligtale. Vi har skeiv ungdom, skeive dager og lignende. Men svært få synes å forstå hva begrepet helt og fult innebærer. Skeiv teori var lenge i opposisjon til tradisjonell homokamp. Skeive teoretikere mislikte at homofile, lesbiske og heterofile ble satt i bås. De motarbeidet tanken om at mennesket har en legning, og mente at oppfattelsen av ulike legninger førte til en stigmatisering av homofile, uansett hvor mange rettigheter de fikk.
Skeiv teori forholder seg ikke til legninger, men til lyst og seksuelt begjær. Poenget til skeiv teori er at alle mennesker til alle tider vil kjenne begjær til begge kjønn, og at det i stor grad er sosialt bestemt hva vi oppfatter som akseptabelt. At det heteroseksuelle forholdet har fått forrang er derfor utelukkende et resultat som sosiale konvensjoner som mannen som gruppe har dratt fordelen av. Bolsås hevder at all seksualitet egentlig er et forhold mellom to personer og et tredje element. Det er det tredje elementet som skaper de seksuelle spenningene i paret, og i følge Bolsås er dette elementet fristilt fra kjønn. Det kan for eksempel være ønske om dominans eller underordning. Poenget til Bolsås er at dersom en kvinne ønsker dominans, kan dette skje både i heterofile og lesbiske forhold, og det blir derfor irrelevant å snakke om legning. Sex er altså mer enn kjønn, og Bolsås mener at det må bli mer rom for forståelse for at homoseksuelle relasjoner er noe også heteroseksuelle kan ha, ikke bare som stimulering av det heteroseksuelle forholdet, men noe med verdi i seg selv. Begjæret får en egen verdi, og Bolsås vil bryte med tanken om at når en person med mannskropp har sex med en person med kvinnekropp, så er det en hetero-erotisk relasjon. Når vi bringer inn det tredje elementet i forholdet, er det mulig å se på ”en mann–kvinne-relasjon som homoseksuelt kjønnet”. Som en konsekvens av dette mener Bolsås at vi må arbeide for et samfunn som ser det homoseksuelle i det heteroseksuelle, og bygger ned skillene. Eller som Skeiv Ungdom sier om kvotering: ”Kvotering kan ikke godtas under noen omstendighet, vi må få kjønn ut av lovene, loven skal være lik for alle”. Kari Helene Skog, organisasjonens leder i 2006, sa til Klassekampen 10.03.06: Det blir feil med kvotering så lenge man ikke vet ”hvilket kjønn folk opplever seg som”. I sin plattform av 2006, sier Skeiv Ungdom at vil ha en ”ny verdensordning”, som kan gi det nødvendige rom for mangfold i kjønns- og seksualitetsuttrykk.
Bolsås ønsker dermed en endring i hvordan samfunnet forstår homo- og heteroseksualitet. Hun ønsker en dreining fra en ensidig vektlegging av legning til en politikk basert på en ny forståelse av seksuelt begjær og identitet. Hun ønsker en politikk som bygger ned skillet mellom ”dem” og ”oss” og som fremstiller det homoseksuelle begjæret som alminnelig og normalt blant alle. Poenget er altså ikke hvem du begjærer, men hva, og hvor du kan få tilfredsstilt dette begjæret. Skolen bør derfor ifølge Bolsås informere om en mer fleksibel forståelse av begjær og identitet. Den bør informere om at det ikke er en nødvendig sammenheng mellom begjærets kjønnskarakter og hvilke kropper vi tilsynelatende ser ut til å begjære. Poenget er ifølge Bolsås at det er ikke mulig å overvurdere likheten mellom hetero- og homoseksuelle, fordi, ifølge Bolsås, heteroseksualiteten er i homoseksualiteten, og omvendt. Elevene skal altså læres opp til å forstå at vi alle i prinsippet er bifile.
Det er derfor et stort problem at det foregår en til tider ekstrem grad av dobbelkommunikasjon i kampen for de homofiles rettigheter. Overfor kristne organisasjoner og konservative politikere blir det kommunisert at den homofile legning er en del av skapelsen og medfødt, og at ønsket kun er å kopiere den heterofile parnormen, mens det internt i fagmiljøer foregår en kamp med helt annet fortegn.
Spørsmålet blir om skeiv teori, som har spilt en viktig rolle som premissgiver for den nye ekteslapsloven, kan styrke ekteskapet som institusjon. Skeiv teori mener at det er helt naturlig å kjenne lyst og begjær til begge kjønn, og at denne lysten bør stimuleres, for i klassisk sosiologisk teori er begjæret det eneste mennesket har, ånden er borte. Men med det er også forestillingen om det livslange forpliktende forholdet uinteressant. Når ekteskapet ikke lenger har noen funksjon utover det romantiske, når barns velferd blir uavhengige av biologisk opphav, og når lyst og begjær blir nøkkelen til vårt velvære, ja, da er det naivt å tro at de kreftene som ønsker et kjønnsnøytralt ekteskap, har som mål å skape en forpliktende ramme for samlivet mellom to. Målet er tvert imot et samfunn der seksualiteten ikke er underlagt tradisjonelle normer, men kun er et instrument for selvtilfredsstillelse. I en slik sammenheng blir kampen for det kjønnsnøytrale ekteskapet ikke et redskap for kjærlighet mellom to, men et skritt på veien til det fullkomment bifile samfunnet.
På trykk som kronikk i Vårt Land 4. august 2008
