Det er på tide at keiserens faktiske bekledning påpekes: Like lite som en mann kan bli en kvinne kan en kvinne bli mann. Å hevde noe annet er et narrativ som fornekter den objektive virkelighet.
Mannen og kvinnen har helt unike molekylære kjønnssignaturer. Ingen kjente vitenskapelige metoder kan endre på denne signaturen. Cellulært, genetisk og molekylærbiologisk er de mye mer forskjellig enn kromosom XX og XY eller synlige ytre former tilsier. Ulikheten kommer faktisk fram i alle de flere billioner cellene vi har i kroppen vår. Celler, vev, strukturer, væskesystemer, DNA og RNA ligner på hverandre, men er likevel alle forskjellige molekylært mellom kjønnene.
Helt fra den spede begynnelse begynner differensieringen mot disse unike molekylære forskjellene mellom mann og kvinne. Etter hvert som fosteret utvikler seg vil ulike celler utvikle seg til ulike roller i kroppen. Disse spesialiserte cellene vil utvikle seg til spesielle organer eller muskler som bare kvinnen eller mannen har. Rent molekylært har derfor kvinnen og mannen en kjønnssignatur som ingen kan endre.
Cellene i eggstokken har tredimensjonale reguleringer, transportsystemer, membraner og ulike gener som ikke kan være aktive hos mannen. Samtidig produserer cellene i eggstokken enzymer, proteiner, micro-RNA og tredimensjonale RNA som er involvert i reguleringen av gener som ikke kan produseres i mannen. Det samme gjelder milliarder av celler i hjernen med helt spesialiserte funksjoner, samt celler i ryggmarg og hjerte.
Dette betyr at tusenvis av introer og gener har ulik regulering og virkning hos mannen kontra kvinnen. Kvinnen er spesielt bygget opp for hennes rolle som mor, og milliarder av celler i livmoren skal dekke behovene til et spedbarn.
Ingen medisin eller behandling kan endre virkeligheten.
Disse milliarder av celler og tusenvis av molekylærbiologiske reaksjoner i kroppen vil gjøre det svært vanskelig for et menneske dersom det gjøres «kjønnsbekreftende» behandling. Både mannens og kvinnens kjønnsrelaterte molekylære reaksjoner vil fortsette uansett. Personer som behandles risikerer derfor både å komplisere og forverre konflikten i hele det kroppslige og psykiske systemet.
Ingen medisin eller behandling kan endre virkeligheten. Å skjære i ellers friske kropper med potensiell sterilitet og økte fysiske helseplager som resultat, blir da en uforsvarlig praksis drevet fram av aggressiv kjønnsideologi med ukritiske, tafatte og naive politikere som heiagjeng. Om 20–30 år tror vi at vi vil se resultatet med utallige ødelagte menneskeliv, og skjebnene er allerede mange https://www.reddit.com/r/detrans.
Som påpekt i vedlagte artikkel blir for eksempel en persons ønske om amputasjon av et friskt legeme omtalt som ksenomelya – en mental lidelse som må behandles deretter. Når det derimot ikke er snakk om en hånd – men om penis og brystkjertlene – blir vi fortalt at det ikke lenger er en forstyrrelse, men noe som må støttes og beskyttes (sic!).
Det er ingen grunn til å ta lett på problemene transkjønnede sliter med. Å kjenne seg «fanget i feil kropp» vil kunne være en av de mest dyptgående psykiske splittelser av personligheten man kan oppleve. De mennesker som opplever dette vil om noen ha behov for omsorg, kjærlighet og hjelp.
Spørsmålet er likevel hvordan vi hjelper folk med et dysfunksjonelt forhold til sin egen kropp og kjønn på en best mulig måte. Gjør vi det ved å bekrefte en «født i feil kropp» tankegang, eller gjennom behandling og terapi jobbe mot å få disse til å akseptere sitt biologiske kjønn? På hvilke andre områder innenfor legevitenskapen er det slik at det anbefales å bekrefte en forvridd biologisk selvforståelse?
Her er sykdommen anoreksia et nærliggende eksempel. Denne preges også av et dysfunksjonelt forhold til sin egen kropp og av en sykelig, feilaktig biologisk selvforståelse. Følelsen av å være tjukk oppleves for en mager anorektiker som både sann og helt reell, men den blir ikke riktig av den grunn. Det vil regnes for medisinsk uforsvarlig å bekrefte denne følelsen gjennom for eksempel fettsuging eller en slankeoperasjon, selv om denne personen skulle ytre at det var dens høyeste ønske. Her vil terapi og behandling av underliggende psykiske problemer anses som den rette hjelp.
Når vi begynner å basere vitenskap, medisin og virkelighet på individers subjektive og flytende følelser er vi virkelig ute på gyngende grunn.
Vi må snakke sant om kjønn, og aller mest til lett påvirkelige barn og unge. Derfor har en ideologisk basert og usann forkynnelse som rosa «kompetanse» ingenting i norske skoler og barnehager å gjøre. Å spre dette falske narrativ ut til barn og unge nøler vi ikke med å kalle et overgrep mot den oppvoksende slekt.
Uavhengig av våre følelser vil aldri en mann kunne bli kvinne eller vice versa (eller noe midt imellom). Milliarder av celler og molekylærbiologiske reaksjoner vil alltid bekrefte at en mann er en mann og en kvinne en kvinne. Disse er to motpoler som vel er forskjellige, men som sammen utfyller hverandre.
Kjetil Bregård
Frank Karlsen
Sigurd Brennsæter
Først publisert i Dagen
