Harald Hegstad skrev i Vårt Land den 21. september at det er ikke naturlig for kirken å mene noe om fenomenet transpersoner. Han skriver blant annet
Hvordan transpersoner skal uttrykke sin kjønnsidentitet eller hvilken behandling de eventuelt bør få, skal ikke kirken mene for mye om, men møte dem med respekt og anerkjennelse.
En av dem som reagerer på Harald Hegstas synspunkt, er sokneprest Heidi Frich Andersen. Hun skriver i et innlegg at det er et problem for kjønnsdebatten at så få setter seg inn i fakta, og at kirken må tørre å mene noe om dette. Hun skriver:
Det er et problem for kjønnsdebatten at så få setter seg inn i fakta. Så også Harald Hegstad, når han i Vårt Land skriver at «Kirken ikke skal ha en mening i avanserte medisinske spørsmål».
Men, Hegstad: dette handler om mer enn avanserte medisinske spørsmål. Det handler om en helt ny måte å tenke om kjønn på, som er i ferd med å gjennomsyre våre barnehager og skoler – hvor det f.eks. læres at du kan være det kjønn du vil og «bytte kjønn» – stikk i strid med all medisinsk og biologisk kunnskap hvor det er et uomtvistelig faktum at vi mennesker (og resten av dyreriket) kun har to biologiske kjønn. Det kan imidlertid finnes mange kjønnsidentiteter – du føler deg som litt mann, litt kvinne, ingen av delene osv.
Kjønnsinkongruens er en lidelse, ja. Men det er ikke uproblematisk å «bytte kjønn», det er en omfattende og livslang medisinsk behandling, som ikke fjerner de mannlige eller kvinnelige kjønnskromosomer som finnes i alle cellene i kroppen din. Det er dessuten en behandling med store bivirkninger og ukjente langtidsvirkninger. Er det riktig å utsette barn og unge for dette tankegodset? Dette bør kirken ha en menig om, i likhet med andre etiske spørsmål.
Hegstad tar også fullstendig feil når han tar intersex («hemafroditter») til inntekt for tanken om et tredje kjønn. Denne tilstanden, som opptrer hos ca 12-15 barn i Norge hvert år, er ikke et tredje kjønn, men misdannelser i kjønnsorganene fra fosterstadiet av.
I flere vestlige land stoppes nå kjønnsbehandling hos unge under 17 år. Norske politikere ligger langt etter, og norske kirkeledere enda lenger. Jeg blander meg naturligvis ikke opp i den behandling enkeltpersoner får, noen trenger denne behandlingen. Men den dramatiske økningen de senere år av unge som søker seg til kjønnsbehandling er sannsynligvis symptom på den nye kjønnsideologien, hvor målet er å rive normer. Kirka må tørre å tale.
