«I mine øyne er det ikkje omsynet til barnet som gjer at surrogati er etisk problematisk. Foreldra er topp motiverte, og borna klarer seg difor bra. Dilemmaet er at sårbare kvinner kan bli utnytta», sier Berge Solberg, professor i medisinsk etikk og medlem av Bioteknologinemda, til avisen Dag og Tid 8.desember.
Det er underlig med hvilken letthet vi avsier en dom om hva som er til barnets beste. I saker som angår surrogati blir barns skjebne avgjort som om det var hundevalper. Kvinner i India føder barn for ulike par i Norge, men de møter problemer med leveringen, barna blir liggende for seg selv. Vi får høre at de ligger alene der i India, alene, som om lokalsamfunnet vil la dem sulte i hjel, som om det ikke finnes noe alternativ til et homofilt par i Norge.
«The white man’s burden», forkynte Rudyard Kipling da han skulle forklare imperialismens nødvendighet. I dag er det hvite kvinner som kronprinsesse Mette Marit, som ser det som sin livsoppgave å redde hjelpeløse barn fra å vokse opp i det som blir fremstilt som et mareritt. For India kan selvfølgelig ikke ta vare på sine. De er jo ikke som oss.
I Vårt Land 8.desember, gir ulike ungdomspolitikere uttrykk for sine standpunkt til surrogati. Unge Venstre-leder Sveinung Rotevatn er klar på hva fremtiden bringer; han «er sikker på at bruk av surrogati kommer til å bli lovlig», og han hevder at «forbudet mot eggdonasjon er håpløst gammeldags og hviler på et gammeldags syn på familien. Det baserer seg på at kvinnen har et større eierskap til barna, noe som er i utakt med dagens ideal om likestilling».
Også representanter fra AUF og Unge Høyre kommenterer problemstillingen, men ser ingen problemer for barna i spørsmålet om surrogati. Det er alltid surrogatmorens ve og vel som står i sentrum.
Men skal vi forvente at morgendagens politiske ledere, personer som har enkeltindividets frihet som fremste mål, tenker på barna, når dagens ledere kun favoriserer voksnes prioriteringer? Barne- og likestillingsdepartementet la 7.desember ut informasjon om en midlertidig lov der det heter at:
Formålet med den midlertidige loven er å gi et rettslig grunnlag for å etablere foreldreskap. Den som kan søke foreldreskap etter denne loven er fars nåværende eller tidligere ektefelle, registrerte partner eller samboer – uansett kjønn. Det er derfor barnets sosiale forelder som kan søke foreldreskap etter loven. Loven stiller krav om at søker og barnets far sammen inngikk avtale med surrogatmor, og at de kan dokumentere et ønske om å oppfostre barnet i fellesskap.
Ingen spør hva barnet kan tenke seg å mene om den saken. Er det så sikkert at barnet vil være tilfreds med å bli tildelt en sosial forelder?
Har politikerne noen gang tenkt på hva barna vil mene om det livet de tilbys her i Norge? Glemmer vi hva vi sender dem til? Påstander om den kjærligheten det homofile paret vil gi til barnet umuliggjør enhver kritisk debatt. Kritiske røster blir en devaluering av de homofile som mennesker. Kritikk blir det samme som å hevde at de har ikke samme omsorgsevne som heterofile, og det klarer vi ikke å leve med.
Men prøv og sett deg inn i barnas situasjon. For det første er det ikke sikkert at de vil finne det særlig attraktivt å vokse opp i et homofilt parforhold. Selv om slike utsagn er politisk ukorrekte i vår tid, er de ikke mindre relevante av den grunn. Vi påfører barna en unødvendig stigmatisering, de blir ufrivillige prøvekaniner i vårt kjønnsløse samfunnsprosjekt. Det er ikke sikkert de liker det, men spurt blir de ikke.
Like viktig er de spørsmålene barna vil stille til sine sosiale foreldre i oppveksten. Er det unaturlig om mor etterlyses? Nei, vi vet at det spørsmålet vil komme.
«Hvor er mor?» Vil ethvert barn som ser to menn invadere sitt eget liv spørre. Men hva vil da svaret bli? Vil de, som Utdanningsdirektoratet gjør i sitt undervisningsopplegg for kjønn og samliv, peke på storken, og si at det ble levert på døra?
Vi vet at barn en dag blir store nok til å tenke selv. Vi vet at de da vil legge sammen to og to og få fire. Det er enkel matematikk, og de sosiale foreldrene vil måtte fortelle sannheten, nemlig den at moren har de tatt fra det. Da vil barnet se at de menneskene som er hennes omsorgspersoner har tatt fra dem det kjæreste alle barn har; sin egen mor. Og de har gjort de med vilje. Hver eneste dag vil de måtte være sammen med mennesker som en gang brukte deres mor som en slave, en fødselsmaskin, uten andre tanker enn å få tilfredsstilt sine egoistiske ønsker om et barn de kan få en relasjon til. Barnet vil vite at deres omsorgspersoner var villige til å risikere liv og helse til en kvinne for å få det slik de ville. At denne kvinnen også blir barnets mor er åpenbart uvesentlig, men ikke for barnet. Barnet vil alltid vite at det var deres mor som ble brukt. At barnet, i følge professor Berge Solberg, kommer til topp motiverte omsorgspersoner, er irrelevant.
Har de som bruker argumentet om barnets beste tenkt over hva det vil gjøre med et menneske å vokse opp med personer som har begått et slikt overgrep mot dem? Har de tenkt over hvilken aggresjon dette kan føre til? Barn blir fratatt sin identitet, og vi forventer at de skal være takknemlige? Det er det samme som å si at alle mødre i prinsippet er overflødige, for det kan ikke være slik at moren er viktig for noen, men ikke for surrogatibarna i India.
Men barna er jo der, de er jo allerede født, vil mange si. Er det ikke bedre at de kommer til noen som ønsker dem? Nei, det er ikke det. Det er ikke bedre for barna å vokse opp hos dem som med vilje har frarøvet dem deres mor. Det er mange heterofile par som ønsker å adoptere, de kan erstatte det som er ment å være det riktige. Barna trenger dermed ikke plages med at de er produkter av vestens heslige egoisme, hvor menneskelig lidelse ikke spiller noen rolle, så lenge deres egne ønsker og behov ivaretas.
Voksne må gjerne ønske seg barn, men å misbruke dem for å oppnå det de ønsker, er det motsatte av hva mange tror er liberalisme og sann frihet. Mor blir aldri gammeldags, selv om Sveinung Rotevatn synes å mene det.
På trykk som kronikk i BT 23. desember 2012
