For kort tid siden kom regjeringen med handlingsplanen Trygghet, mangfold og åpenhet, som tar sikte på å fjerne diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og kjønnskarakteristika.
Sentralt i dette arbeidet står arbeidet for de som definerer seg som skeive. Som en konsekvens av det, la regjeringen for få dager siden fram forslag om å forby det som kalles konverteringsterapi, det vil si handlinger som har til hensikt å hjelpe en person til å endre sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.
Debatten har gått livlig om homoterapi, men få – om noen – har prøvd å få til en offentlig samtale om det ideologiske grunnlaget for en regjering som vil regulere intime personlige forhold og mellommenneskelige relasjoner.
I denne nye handlingsplanen gjør regjeringen rede for bakgrunnen for sine ideer, og dens beveggrunner ligger i det som kalles interseksjonalitet. Regjeringen skriver at en
interseksjonell tilnærming krever oppmerksomhet om at diskriminering ikke bare oppleves på grunn av enkeltstående diskrimineringsgrunnlag (som kjønn, kjønnsidentitet, hudfarge eller funksjonsevne), men at myndighetene også må «identifisere utfordringer som personer med flere identiteter som er marginaliserte, møter i samfunnet. Disse personene opplever sammensatt diskriminering på grunn av sine marginaliserte identiteter.
Regjeringen legger for dagen en forståelse av samfunnet og relasjoner mellom innbyggerne der alt handler om makt og undertrykkelse, og der målet er det diskrimineringsløse samfunnet.
Vi burde ikke blitt mer sjokkert om regjeringen ville organisert arbeidslivet fra et marxistisk klasseperspektiv med mål om et klasseløst samfunn, men alt synes å være ok så lenge det er skeive som skal beskyttes, og spesielt transpersoner. Menn som sier de vil definere hva kvinnekjønnet egentlig er, møter ingen motstand, snarere tvert imot, de heies fram av en forblindet folkemasse.
En av de få som våger å heve røsten, er den svenske intellektuelle Kajsa Ekis Ekman. I sin siste bok Om könets existens tar hun et knusende oppgjør med en LHBTIQ-politikk som ødelegger kvinnens posisjon i samfunnet.
Ekman skriver blant annet:
Intersektionalitet handlar om att se till olika maktordningar – men till den maktordning som är byggd på biologisk kön ska det uttryckligen inte tar någon hänsyn.
Dette fraværet av biologiske realiteter, eller en kristen virkelighetsforståelse, er like mye til stede i norsk som i svensk politikk.
At biologiske kvinner mister definisjonsretten over eget kjønn, blir ikke problematisert av regjeringen Solberg, og årsaken er skremmende enkel: Hele vår politiske ledelse har konvertert til en ny religiøs forståelse av mennesket. Vi er nå det kjønnet vi sier vi er, men dette premisset for politisk tenkning drøftes ikke, det bare stadfestes at slik er den virkeligheten de arbeider innenfor.
Dette får dramatiske konsekvenser for alle: for kvinner, men også for barn og familien som institusjon. Staten har overtatt definisjonsretten på kjønn og hva som er til det beste for barna, og vi har knapt begynt å se konsekvensene. Det er nemlig ikke menn som rammes av dette, det er kvinner som mister sine garderober, idrett og identitet. Menn invaderes ikke av kvinnen, det er det motsatte som finner sted.
Troen på at det er mulig å være født i feil kropp er dermed blitt institusjonalisert, og det å lide av kjønnsdysfori er ikke lenger en vrangforestilling og en psykiatrisk lidelse, snarere tvert imot.
Med forslaget til ny lov om forbud mot konverteringsterapi vil regjeringen kriminalisere dem som har til hensikt å hjelpe barn og ungdommer til å bli fortrolige med sitt biologiske kjønn. Staten mener nemlig at slik hjelp er et overgrep. Den foretrekker å behandle barna med pubertetsblokkere og hormonbehandling.
At de blir sterile og får dramatisk svekkelse i helsen synes å bety lite, regjeringen hviler på rapporter fra FN som hevder det er tortur å holde fast på biologien, eller som det står i høringsnotatet:
I rapporten slår OHCHR fast at konverteringsterapi er uetisk, uvitenskapelig og ineffektivt, og at det i noen tilfeller må anses som tortur.
Selv foreldre skal ikke få lov til å veilede sine barn, men skal tvinges til å se på at helsemyndighetene ødelegger dem. Det er nemlig til barnas beste at de utsettes for kjønnskorrigerende behandling:
Lovavdelingen finner at det foreslåtte forbudet heller ikke vil utgjøre et uforholdsmessig inngrep i foreldres rett til å oppdra sine barn i tråd med sin egen overbevisning.
Lovavdelingen finner at forbudet er basert på en rimelig balanse mellom foreldrenes rett til å oppdra sine barn og hensynet til barnets beste, herunder barns interesse i å utvikle sin egen identitet og ikke utsettes for handlinger som kan skade den psykiske utviklingen.
På Nasjonalbiblioteket står det en monter der Magnus Lagabøters Landslov ligger utstilt. Teksten på monteren sier at Landsloven la grunnlaget for at vi som lever i landet i dag, assosierer ordet lov med frihet og rettferdighet, ikke med maktmisbruk og undertrykkelse.
Det er all grunn til å stille spørsmål ved om teksten fortsatt er gyldig. Vi har fått en stat som blitt en fiende av kvinnen, barnet og familien, og der begreper som frihet og rettferdighet er blitt tappet for opprinnelig innhold. Det er ikke rettferdig at kvinner skal måtte konkurrere mot menn i idrett, og det er ikke frihet når familier skal måtte se sine barn gå til grunne, snarere tvert imot, det er grov maktmisbruk og undertrykkelse som vokser fram foran øynene på oss.
Magnus Lagabøter hadde kristendommens Gud som ideal, dagens regjering dyrker tidsånden, og under den er frihet og rettferdighet av underordnet betydning.