Pubertetsblokkere, eller pubertetsutsettende medikamenter, er preparater, gjerne administrert med sprøyter, som stopper puberteten ved bruk på tenåringer. Det benyttes i behandling av transpersoner med formål å sikre at man ikke utvikler seg for mye, mens man utredes for kjønnsinkongruens (transseksualisme). Avisen Resett har stilt spørsmål til Rikshospitalet om det som finner sted i Norge er forsvarlig behandling.
Resett har henvendt seg til Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTK) ved Rikshospitalet, som er ansvarlige for behandling av transpersoner i Norge.
Anne Wæhre, overlege, som er leder ved NBTK barn og unge, og Hilde Bjørndalen, som er overlege og leder barneendokrinologi ved Oslo universitetssykehus (OUS) har besvart noen av Resetts spørsmål:
– Først; Norge og Sverige har en noe ulik organisering. I Norge er behandlingen sentralisert til en nasjonal behandlingstjeneste på Oslo universitetssykehus. I Sverige er behandlingen mer desentralisert, skriver de to i en e-post til Resett.
– Vi følger de samme internasjonale retningslinjene hva gjelder behandling av barn og unge med kjønnsinkongruens, men en nasjonal samling gjør nok at vi har et tettere samarbeid mellom selve utredningsteamet og barnelegene som er spesialister på hormoner, forsetter de.
Alvor
– Hvordan benyttes pubertetsutsettende medikamenter i behandlingen i dag?
– Som det kommer frem i programmet Uppdrag Granskning på SVT finnes det få oppfølgingsstudier hva gjelder behandling med såkalt pubertetsutsettende behandling. Dette tar vi på det største alvor, noe vi gjentatte ganger har informert om til våre helsemyndigheter, politikere og i pressen, skriver Wæhre og Bjørndalen.
Behandlingstjenesten på Rikshospitalet opplever et stort press på seg fra transaktivister i Norge, som mener at behandlingstjenesten er for restriktive når det kommer til hvem de faktisk behandler. Foreningen Fri hører med blant dem som problematiserer «langvarige psykiatriske utredninger på Rikshospitalet».
annonse– Vi har manet til forsiktighet i et politisk klima der det er et stort press på rask tilgang til behandling. Vi behandler allikevel noen barn og unge med pubertetsutsettende behandling etter grundig utredning, informasjon og avveining av kost versus nytte. Denne behandlingen er aktuell for noen få personer som har hatt en stabil identitet som det andre kjønn fra tidlig barndom, og der de opplever et sterkt ubehag knyttet til kroppslig utvikling inn i puberteten, skriver Wæhre og Bjørndalen.
Les også: Er vi virkelig så motbydelige?
Grundig utredning
De to beskriver den grundige utredningen som gjøres før behandling.
– Alle barn og unge som kommer til den nasjonale behandlingstjenesten må henvises fra barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk der de bor. Det sikrer optimal ivaretagelse av deres psykososiale situasjon. Deretter utredes barnet i vårt utredningsteam med barne- og ungdomspsykiater og psykologspesialister. Først etter flere samtaler i vårt team, der vi også informerer foreldre og barnet om virkninger og kjente bivirkninger av behandling med pubertetsutsettende behandling, blir barnet henvist til barnelege med spesialkompetanse på hormoner. Der blir barnet kroppslig undersøkt og informasjon blir gjentatt.
Kun dersom begge foreldre samtykker til denne behandlingen, det er en stabil psykososial situasjon hos barnet, det viser stabil identitet som det annet kjønn gjennom lengre tid fra barndommen, og deres sterke ubehag knyttet til kroppslig utvikling forverres inn i puberteten, blir denne behandlingen tilbudt, forklarer fagpersonene på Rikshospitalet.
annonse– Dette blir tilbudt etter konsensus i tverrfaglig team med barnepsykiater, psykologspesialister og barneleger som er spesialister på hormoner. Alle som starter denne behandlingen følges opp på sykehuset to ganger i året. Psykososial tilstand følges, sammen med kroppslige parametre som vekt og lengde. Bentetthetsmålinger gjøres før oppstart, og blir gjentatt underveis i behandlingen. Tidligst ved 16 års alder, da ungdommen er helserettslig myndig, er det mulig å starte med testosteron eller østrogen, skriver Wæhre og Bjørndalen.
Pubertetsutsettende behandling gis til noen få pasienter etter at utredning ved lokal BUP og i regi av KID-teamet (Kjønnsinkongruens-teamet for barn og unge) har konkludert med at det foreligger kjønnsinkongruens med betydelig kjønnsdysfori fra tidlig barndom, og der annen støttebehandling alene ikke ansees som tilstrekkelig for at pasienten skal kunne ha et fint liv. Behandlingen gis i samsvar med internasjonale retningslinjer.
Risiko
– Hvordan vurderer behandlingstjenesten risikoen ved pubertetsbremsing? Hvor vanlig er det å få varige men?
– Det gjøres en kartlegging av tidligere sykdommer, en grundig somatisk undersøkelse, skriver Wæhre og Bjørndalen, og nevner høyde, vekt og pubertetsutvikling som faktorer.
I tillegg tas det blodprøver samt bentetthetsmålinger for å avdekke risikofaktorer.
– Hos noen avdekkes risikofaktorer som eventuelt følges nøye dersom behandling startes. I noen tilfeller avbrytes behandlingen dersom man ser at den vil medføre komplikasjoner. Det er svært uvanlig at noen får varige men i forbindelse med behandlingen, men noen få får en så kraftig vektøkning at det kan medføre helserisiko og vanskeliggjøre eventuell senere behandling, som for eksempel kirurgi.
Det er særlig risiko for osteoporose og benskjørhet som skaper bekymring rundt pubertetsblokkere.
– Behandling med pubertetsblokkere vil forsinke den økningen i bentetthet som normalt skjer i pubertet, men den vil normaliseres dersom behandlingen avsluttes, eller dersom barnet senere får behandling med kjønnsbekreftende hormoner. Vi har ikke sett brudd eller skjelettsmerter i vår pasientgruppe, understreker Wæhre og Bjørndalen.
Les også: En mor er en mor, ikke en «fødeforelder» – og det er helt vanvittig at vi i det hele tatt må si det
Psykiske virkninger
De to fagpersonene har registrert noen psykiske bivirkninger.
– Vi har erfart at noen pasienter kan få psykiske vansker etter oppstart med behandling. Dette skyldes ikke nødvendigvis selve behandlingen, men illustrerer kompleksiteten i pasientgruppen, og viktigheten av at de følges tett i barne- og ungdomspsykiatrien parallelt med behandling hos oss, skriver de.
– Stilles det diagnose før behandling med pubertetsbremsing?
– Vi stiller ikke selve diagnosen kjønnsinkongruens før oppstart med pubertetsutsettende behandling. Vi bruker Z76.89 (uspesifisert kjønnsinkongruens, red.anm.) frem til endelig diagnose, da vi ikke vet hvilken utvikling barnet vil ta, skriver Wæhre og Bjørndalen.
De fortsetter:
– Men vi har altså egne kriterier for pubertetsutsettende behandling slik vi har forsøkt beskrevet over; stabil identitet som det andre kjønn fra tidlig barndom, og der de opplever et sterkt ubehag knyttet til kroppslig utvikling inn i puberteten. Begge foreldre må samtykke og det må være en stabil psykososial situasjon.
– Det er også viktig å vite at det er en egen utredning hva gjelder diagnosen Z87.80 (kjønnsinkogruens, red.anm.) som pasientene ikke får før tidligst 16 års alder da de kan eventuelt starte med testosteron eller østrogen. Utredning foregår med gjentatte samtaler med pasient og foresatte over tid og diagnosen bekreftes av flere behandlere. Dette gjelder både pubertetsblokkere og cross-sex hormonbehandling.
Anne Wæhre estimerer, med forbehold, at cirka 100 pasienter er behandlet med pubertetsutsettende medikamenter i Norge.
