Da Stortinget sommeren 2008 vedtok den kjønnsnøytrale ekteskapsloven var det mange kristne som mente at debatten knyttet til temaet burde legges død, at vi måtte legge loven bak oss, leve videre som om ingenting hadde skjedd. I ettertid er vi imidlertid blitt vitne til revolusjonerende endringer knyttet til normer for samliv, kjønn og seksualitet, og det ble tidlig klart at de ansvarlige bak loven også måtte forsvare disse endringene. Våre holdninger måtte tilpasses den nye virkeligheten, en virkelighet som tydelig avspeilte en skeiv tankegang. Prideparadenes ideologi var ment å gjelde oss alle.
Det første normative forsvaret for en skeiv virkelighet kom med diskrimineringsloven om seksuell orientering i 2013, en lov som ble utvidet og presisert med den nye likestillings- og diskrimineringsloven i 2017. Den strafferettslige beskyttelsen av «seksuelle minoriteters» diskrimineringsvern var derimot fortsatt fraværende, men alt tyder på at den vil være på plass i løpet av kort tid. Regjeringen har nemlig sendt ut på høring et forslag om å inkludere seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk i straffelovens §185 om hatefulle ytringer.
Dagens lovverk innebærer at enkelte former for diskriminering er forbudt og kan møtes med sivilrettslige sanksjoner (eksempelvis erstatning), uten at de kan møtes med straff.
Regjeringen legger i sitt høringsnotat til grunn at straff kan være et nødvendig supplement til sivilrettslige reaksjoner mot de mest graverende formene for diskriminering, samt at et strafferettslig vern kan ha betydning for den alminnelige holdningsdannelse, og det er nettopp holdningsdannelsen statsminister Erna Solberg og barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland er opptatt av. Begge peker til en undersøkelse som viser at 1 av 6 menn ville ha flyttet seg for å skape større avstand til en homofil mann hvis de kom for tett på og at 1 av 5 menn er negative til av homofile menn holder hender i offentligheten. «Slike holdninger er utdatert i 2018», sier Linda Hofstad Helleland, og vil derfor gjøre det mulig å straffeforfølge dem som ikke deler vår tids nye idealer.
Det er interessant å se hvordan regjeringen forholder seg til den radikale kjønnsideologien. Dagens straffelov §185 omfatter nemlig homofil orientering, men i høringsnotatet står det at begrepet «homofil orientering» er snevert og ikke dekkende for gjeldende oppfatninger om kjønn og seksualitet. Regjeringen peker på at begrepet homofil orientering gir inntrykk av at seksualiteten kan deles inn i klare kategorier, noe som ikke alle vil kjenne seg igjen i. Regjeringen mener at det er en indikasjon på at begrepet ikke lenger er velegnet som avgrensning av hvem som vernes eller rammes av lovbestemmelser når straffeloven er den eneste gjeldende loven som benytter begrepet homofili.
I høringsnotatet bekreftes den radikale kjønnsteorien, og det står blant annet: «moderne forståelse av forholdet mellom kjønn, identitet og seksualitet, kombinert med moderne innsikt i hvordan personer som utfordrer den tradisjonelle heteroseksuelle normen behandles, tilsier at det ikke bør sondres mellom disse diskrimineringsgrunnlagene».
Spørsmålet er om det har en praktisk betydning at straffelovens §185 bytter begrepet homofil orientering med begrepene seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Først av alt bør vi legge merke til hva regjeringen selv sier. Den er opptatt av våre holdninger og gir tydelig uttrykk for at disse holdningene innebærer et problem som bør kunne løses med strafferettslige virkemidler. Regjeringen mener de nye begrepene gir dem bedre virkemidler i så måte. Men enda mer bekymringsfullt er det at regjeringen med dette stadfester skeiv teori som statens bærende ideologi hva kommer til normer for seksualitet og samliv. Holdningen er at «utsatte grupper» skal beskyttes, og det gjøres etter regjeringens mening ved at vi alle skal tenke likt. De nye begrepene har nemlig en klar ideologisk forankring, og det er skeiv teori som er ankerfestet. At dette vekker assosiasjoner til totalitær tenkning er helt naturlig.
En annen konsekvens er at klassisk kristen forkynnelse av disse temaene i prinsippet blir kriminalisert. Man skal ikke ha mye fantasi til for å forstå at kristendommens klare forsvar av tydelige normer knyttet til seksualitet og samliv vil komme i konflikt med lovens krav om respekt for de ideene som ligger bak de begrepene som loven nå vil inneholde. Straffeloven forsvarer nå, paradoksalt nok, et normløst seksualliv, kristendommen på sin side avviser en slik tilstand.
Som vanlig er det lite eller ingen debatt knyttet til lovendringer som dette, det er som om alle partier på Stortinget er enige i at skeiv teori skal være landets normative plattform. Målsettingen er å endre vår måte å tenke på, vi bør ikke bli overrasket dersom virkemidlene blir deretter.
