Det var planlagt at Stortinget 3. juni skulle behandle flere forslag til revisjon av Straffeloven med grunnlag i Proposisjon 66 L (2019-2020) fra Justis- og beredskapsdepartementet.
Nå har Justiskomiteen nettopp besluttet at noen saker krever bred høring og et offentlig ordskifte. Behandlingen av disse sakene blir derfor utsatt til høsten. Det gjelder blant annet endringer i §185 om hatefulle ytringer og §186 om diskriminering, som jeg vil kommentere her.
Forslaget til §185 lyder i sin helhet slik: «Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.
Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,b) religion eller livssyn,c) seksuelle orientering,d) kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, ellere) nedsatte funksjonsevne.»
Forslaget til §186 slår fast at den som nekter en person varer og tjenester av tilsvarende grunner, skal straffes med bot eller inntil 6 måneders fengsel.
Uttrykkene «seksuell orientering», «kjønnsidentitet» og «kjønnsuttrykk» er her nye begreper. Lovforslaget reiser omfattende problemstillinger, og konsekvensene er lite utredet. Knapt noen vil forsvare bruk av trusler, hån, hat, forfølgelse eller ringeakt. Samtidig er det nødvendig å verne om ytringsfriheten. Når blir en ytring diskriminerende eller hatefull? La meg illustrere problematikken med noen eksempler.
Stortinget vedtok i 2016 en lov om endring av juridisk kjønn. Barn kan skifte juridisk kjønn fra de er 6 år gamle. Barn og unge mellom 6 og 16 år må søke sammen med foreldrene eller andre med foreldreansvar. Alle over 16 år kan enkelt endre kjønn via internett. At enhver må bli godtatt som den de selv mener at de er, er uttrykk for frihet og verdighet, ble det sagt i Stortinget.
Nå finnes det mange som fortsatt mener at kjønn er et biologisk begrep. Kjønn kommer til uttrykk gjennom ulike kjønnsorganer og ved ulike kromosom-markører (XY eller XX) i hver celle i kroppen. De som tenker slik, har en virkelighetsoppfatning (et livssyn) som avviser at kjønn er et subjektivt begrep.
Kan en kvinne, som erklærer seg som mann, anklage en person for diskriminering og hatefull ytring dersom personen fastholder å ville omtale den biologiske kvinnen for «kvinne»? Kan hun med norsk lov tvinge en annen til å godta hennes subjektive virkelighetsoppfatning? Og: Blir det nå straffbart å hevde at det bare finnes to kjønn, fordi dette av noen oppleves som diskriminerende?
Juridiske menn kan nå føde barn på norske sykehus. Sykehus er vant til å behandle menneskers biologiske kropp. Vil det være diskriminerende dersom «han» blir behandlet som en kvinne og omtalt med kvinnelig pronomen i sykehusets journaler og av sykehusets personale?
Helseminister Bent Høie var en meget aktiv forkjemper for Lov om endring av juridisk kjønn. I en debatt i Dagsnytt 18 den 25. juni 2015 før loven ble vedtatt møtte han Espen Ottosen, som pekte på mulige konsekvenser av loven. Han spurte blant annet: Skal en gutt på 18 år kunne si at han føler seg som en jente og dermed få konkurrere i idrett sammen med jenter?
Høie nektet å gå inn på slike spørsmål. Han sa seg «glad for at Ottosens fantasier ikke styrer lovverket. Det er mennesket selv som vet hvem det er». Til Ottosen føyet han til: «Den holdningen du gir uttrykk for, er nettopp den type holdninger som vi skal bekjempe og skal få vekk med dette lovverket.» Jeg tror Høie her gav en presis beskrivelse av en viktig hensikt med loven.
Merk at §185 også gjør «ringeakt» overfor noens religion eller livssyn til en «diskriminerende eller hatefull ytring» som skal straffes. Lovparagrafen gjelder her alle religioner og livssyn. Grunnloven fra 1814 garanterte en omfattende ytringsfrihet. Men det stod samtidig at det ikke skulle vises «ringeakt for religionen» (her er det tenkt på statens offentlige kristne religion).
Blasfemiloven ble fjernet fra straffeloven i 2004, uten at den hadde vært anvendt til å straffe noen siden 1912. At noen nå skulle bli straffet for å håne eller vise ringeakt for kristendommen med grunnlag straffelovens §185, er derfor svært lite sannsynlig. Loven kan derimot fungere som en «alternativ blasfemilov», til støtte for den den radikale kjønnsideologien og imot dem som tenker annerledes.
Barn blir nå undervist i barnehager og skoler med grunnlag i «Rosa kompetanse», som er et kurs- og undervisningsopplegg med grunnlag i ideologien som frontes av organisasjonen «Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold».
Barn får tidlig vite at kjønn er noe man selv kan velge. Et raskt økende antall unge (særlig jenter) ønsker å endre kjønn. I Norge finnes det nå sexologer som er rede til å anbefale bruk av pubertetsblokkere og hormoner, og senere operasjoner, for å endre kroppen i den retning den unge ønsker, selv om de vet at endringene ikke kan reverseres.
Dette skjer til tross for at erfaring viser at de alle fleste aksepterer sitt biologiske kjønn etter puberteten. Kan foreldre risikere å komme i strid med straffeloven dersom de ytrer seg imot deres barns ønske og sexologens anbefaling?
Tradisjonell kristen lære, som fortsatt er dominerende i den verdensvide kirke, har alltid vist til Bibelen og fremholdt at ekteskapet er en forpliktende skaperordning mellom én mann og én kvinne, og at samliv mellom to av samme kjønn er i strid med Guds vilje.
Dette kolliderer med postmoderne tenkning og skeiv teori, og kan av noen oppleves som truende eller ringeakt. Men dersom kristen lære og forkynnelse skal bli straffbar, er det slutt på religionsfriheten slik den er beskyttet i menneskerettighetene. Det er en stor mangel ved lovforslaget at dets forhold til religionsfriheten ikke er utredet.
Menneskerettsloven verner om foreldrenes rett til å velge alternative skoler til de offentlige «for å sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning i samsvar med deres egen overbevisning». Men da må slike skoler kunne ansette lærere som underviser og lever i samsvar med kristen tro. Vil formuleringene av §185 og 186 kunne bidra til at skolefriheten blir illusorisk?
Med de foreslåtte lovformuleringene og uten tydelige avgrensninger mot misbruk, er veien åpen for en utstrakt diskriminering av dem som ikke deler den ideologien som ligger til grunn for loven. Her trues både tankefriheten, ytringsfriheten og religionsfriheten.
Jon Kvalbein
Først publisert i Dagen
