Gjennom sin forskning har pinsevenn og professor ved MF, Terje Hegertun, kjent noe av smerten kristne homofile bærer på. I en ny bok Det trofaste samliv tar han til orde for at frimenigheter bør støtte homofile som vil leve i trofaste parforhold.
I boka utfordrer han frikirkesamfunn til å tenke nytt om homofile parforhold. Han spør: Kan man komme fram til en samlivsteologi som er gyldig for alle, uavhengig av seksuell legning?
Selv svarer han bekreftende på spørsmålet. Kristne homofile som ønsker å leve i troskap til hverandre, bør få støtte og aksept fra kirker.
Boka får flere til å reagere.
NLMs Espen Ottosen sier til Dagen at han ikke lar seg overbevise av argumentasjonen, og trekker frem to hovedpoeng:
– For det første mener jeg at han legger en vestlig forståelse av seksuell orientering til grunn, og forsøker å tilpasse vår teologi etter denne. Men det burde jo vært motsatt. Det er viktigere å begynne med hva Bibelen sier og heller la den styre vårt syn på seksualitet.
– For det andre nedprioriterer han barneperspektivet og kjønnspolariteten. Han bestemmer seg for at tekstene om ekteskap i Bibelen først og fremst handler om trofasthet og at forplantning og kjønnsforskjellene er underordnet dette. Jeg mener en slik bibellesning fremstår noe spekulativ
Dagen skrev selv følgende på lederplass:
Hegertuns teologiske havari er likevel et forvarsel om noe vi har hevdet lenge: Neste slag om samlivsteologien kommer til å stå i norsk frikirkelighet.
Man må ikke tro at utydelighet i disse spørsmålene er et særproblem som kun gjelder det som tidligere var statens kirke, de som angivelig må tilpasse seg den til enhver til gangbare folkemeningen for å sikre sin finansiering.
Det samme tankegodset som har forårsaket avkristningen av ekteskapsforståelsen i Den norske kirke, truer nå frikirkelige miljøer. Ingen kristen bevegelse må tro at de er immune mot den massive påvirkningen fra liberalteologiske ideer.
Hvis Terje Hegertuns inntreden blant liberalteologene skal få noen innflytelse, så håper vi det blir som en vekkerklokke for norsk frikirkelighet. Så galt kan det altså gå.
Knut Alfsvåg kommenterer boka slik:
For Hegertun er bibelsk etikk en interessant dialogpartner som må brukes på en reflektert og forsiktig måte i vårt arbeid for å utvikle oss selv til å bli moralsk ansvarlige mennesker.
Slik framstilles det ikke i Det nye testamente. Der settes lovens krav på sin spiss på en slik måte at vi alle kommer til kort, og det som følger på det, er radikal nyskapelse, ikke guddommelig hjelp til avbalanserte moralske vurderinger.
Den Jesus som holdt Bergprekenen, ville nok ha blitt forundret over å få vite at etiske normer ikke må være «høythengende».
Sekulær snusfornuft
Konsekvensene av å erstatte Jesu radikale krav med en realistisk, praktiserbar moral er store. Det gir en moralistisk forståelse av evangeliet som ikke skiller tydelig mellom krav og benådning.
Kan budene praktiseres, har man også umiddelbart etablert et skille mellom dem som klarer det og dem som ikke klarer det. Man har altså laget en slik moral som Jesus kritiserer fariseerne for.
Samtidig blir det utfordrende ved den nytestamentlige nådeforståelse kraftig avsvekket. Også her er det samtidens sekulære snusfornuft som uten nærmere begrunnelse erstatter radikaliteten i gudsmøtet.
Ukrisik holdning
Det er lett å forstå de positive intensjoner bak Hegertuns prosjekt. Han vil være ansvarlig og dialogisk på en måte som både ivaretar homofiles erfaringer og det beste fra en tradisjonell bibelorientert teologi.
Prosjektet torpederes imidlertid av den ukritiske holdningen han selv inntar til dets innebygde forutsetninger. Hvor godt vil LHBT-bevegelsen finne seg ivaretatt av denne framhevingen av det livslange, men barnløse homofile parforholdet?
Hvor relevant er kritikken av reproduksjonsteknologien når Hegertun aksepterer den sterile og avkjønnede naturforståelsen som er forutsetningen for den moderne tro på teknologiens uinnskrenkede herredømme?
Kan kristen teologi i det lange løp overleve det angrep på en skapelsesbasert virkelighetsforståelse Hegertun gjør seg til talsmann for?
Når Skaperens nærvær ikke betyr noe og bibeltekstene bare er pedagogiske hjelpemidler for å utvikle vår egne moralske bevissthet, klarer vi oss ikke like godt uten begge deler?
Lite verd
Hegertun har rett i at det å fremme tradisjonell kristen ekteskapstenkning i en folkekirke i et sekularisert og pluralistisk samfunn er et umulig prosjekt. Hva vi gjør med det, er et problem vi ennå ikke har funnet ut av.
Frikirkeligheten har i større grad oppfattet seg selv som motkulturell, men uten en samtidskritikk forankret i gjennomtenkt og skapelsesbasert virkelighetsforståelse, er også en slik motkulturell bevissthet lite verd.
