Tone Maria Hansen ved Harry Benjamin Ressurssenter frykter formuleringene i et konverteringsterapi-forbud kan ramme kjønnskorrigerende behandling.

Forslaget om lovregulering av konverteringsterapi er ute på høring med frist 15. oktober. Lovforslaget har den siste tiden blitt møtt med både kritikk og støtte. I lovforslaget foreslås det et forbud mot «behandlingslignende handlinger som har til formål å få en annen til å endre eller fornekte [ev. undertrykke] sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet».

Tone Maria Hansen, leder i pasientorganisasjonen Harry Benjamin Ressurssenter, mener lovforslaget ikke er tydelig nok, og forklarer til Vårt Land:

– Lovforslaget står i fare for å likestille seksuell orientering med kjønnsidentitet. Ved at begrepene havner i samme bås, kan de samme kriteriene for konverteringsterapi gjelde for samtalen i forkant av en kjønnskorrigerende behandling.

Da vil den frie, åpne og kritiske samtalen stå under press, og behandleren står i fare for å drive en form for konverteringsterapi, forklarer hun.

Hansen har tidligere vært styremedlem i The World Professional Association for Transgender Health (WPATH).

Det er særlig definisjonen av «behandlingslignende handlinger», og det uklare skillet mellom «seksuell orientering» og «kjønnsidentitet» hun bekymrer seg for. Her påpeker hun at det er en enorm kunnskapsmangel på feltet, der man lett kan blande sammen begreper.

– Den ene man snakker om handler om seksuell orientering og homofili, mens det andre handler om medisinsk behandling ved diagnosen kjønnsinkongruens. Man kan ikke likestille disse.

Man må kunne drøfte kjønnsidentiteten sin uten at det står i fare for å anses som konverteringsterapi, mener Hansen.

– Anerkjent helsefaglig behandling skal ikke anses som konverteringsterapi. Utfordringen i lovforslaget blir derfor hva som er «anerkjent behandling». Der er det uenighet mellom ulike aktører.

– Skal være rom for å drøfte tvil

Reidar Schei Jessen forsker ved psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, og har forsket på tematikken.

Han mener det er viktig å skille mellom hva som er utforskende samtaler om kjønn og seksualitet og hva som er tvungen behandling – altså konverteringsterapi. Det er prinsippet om en fri behandlingsprosess, hvor behandlere ikke skal føle seg presset fra den ene eller andre siden, han fremholder.

– Det skal være rom for å drøfte tvil om kjønn og seksualitet i psykologisk behandling, og en psykolog skal stå fritt til å gjøre dette sammen med klienten sin, sier Jessen.

Slik lovforslaget lyder nå, er ikke Jessen bekymret, siden det tar utgangspunkt i at behandlingen skal ha som «formål å endre eller fornekte sin identitet» for å rammes av lovteksten.

– Derfor utgjør ikke forslaget en trussel om at en fagperson skal kunne møte pasienter på en fri, åpen og utforskende måte.

NBTK: – Ingen trussel

I Norge er det Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTK) som er tillagt ansvaret for å drive pasientbehandling for diagnosen kjønnsinkongruens.

– Ut ifra det som fremkommer i høringsnotatet vil det ikke påvirke NBTKs virksomhet eller praksis, skriver seksjonsleder Kjersti Gulbrandsen i en mail til Vårt Land.

Gulbrandsen viser til høringsnotatet på side 47, hvor det står at «et forbud mot konverteringsterapi skal ikke stenge for anerkjent helsefaglig behandling av kjønnsinkongruens. Slik behandling skal ikke ansees som konverteringsterapi»

Videre står det at «samtaler mellom helsepersonell og personen for å finne ut av hva som er kjønnsidentiteten til personen og hvordan personen skal leve med denne omfattes heller ikke».

– Det er vanskelig å se at lovforslaget skulle få noen konsekvens for hvordan pasienter med kjønnsinkongruens blir møtt ved den nasjonale tjenesten, slår Gulbrandsen fast.

Tone Maria Hansen mener fortsatt at man er nødt til å avklare hva som menes med en «anerkjent behandlingsform». Hun har jobbet med tematikken i 21 år, og ser nødvendigheten av en redelig og grundig samtale før en eventuell medisinsk behandling av kjønnsinkongruens.

Hun nevner at det finnes flere som kjenner på at behandlingen av kjønnsinkongruens går for fort. De fleste som kjenner på en tvil, stopper opp behandlingen, ifølge henne.

– De som kommer for å søke hjelp, er i ulike prosesser. For mange er situasjonen avklart og de har ikke behov for å snakke med noen. Mens for mange andre er det ikke avklart, og de kan være usikre og kjenne seg engstelige for å snakke om det de opplever. Da er de samtalene svært viktig