Den siste tiden har to saker vært med på å dominere Stavanger Aftenblad. Den ene handler om barnevernet og hvilke foreldre som risikerer å bli fratatt sine barn, den andre saken handler om Norsk Luthersk Misjonssamband og deres krav til ansatte ved egne skoler.
Den 20. juli kunne Stavanger Aftenblad melde at en mor mistet omsorgen for sin overvektige gutt. Gutten hadde i flere år hatt problemer med vekten, og allerede da han var 8 år, sendte skolen i samråd med foreldre og helsesøster en bekymringsmelding til barnevernet for å be om hjelp.
Nå har fylkesnemnda for barnevernssaker bestemt at moren skal miste omsorgen for sønnen fordi hun ikke klarer å stoppe sønnens vektøkning. Hun får treffe ham en og en halv time i uken, gi ham en klem og fortelle hvor glad hun er i ham.
På samme tid retter Stavanger Aftenblad oppmerksomheten mot Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) og deres syn på ekteskapet. NLM er kjent som en konservativ organisasjon, og de krever at lærerne ved deres skoler skal ta avstand fra homofile ekteskap. Denne holdningen har vært allment kjent i alle år, men allikevel liker åpenbart media å øke presset. Hver gang gjøres overskriftene større og demoniseringen tydeligere, og politikerne følger etter. «FrP er altfor liberale til at vi synes at et slikt krav skal være akseptabelt», sa varaordfører i Klepp og FrP-representant i Fylkestinget, Torunn A Rasmussen, mens fylkesordførerkandidat for Ap i Rogaland, Marianne Chesak, mener «det er viktig å huske at synet på likekjønnet ekteskap varierer sterkt i kristne miljøer og at ikke-diskriminering burde kommet først, også i disse miljøene.» Hun sier at «ikke-diskriminering må komme foran religiøse hensyn, og at denne saken viser at det er mulig å diskrimineres i arbeidslivet fordi man har holdninger eller har gjort noe som er helt innenfor norsk lovgivning.» Hun mener det er viktig å gå inn i materien og ta denne debatten.
SVs ordførerkandidat i Stavanger, Eirik Faret Sakariassen skrev i Aftenbladet den 23. juli at det blir «fullstendig håpløst at en skole som mottar offentlig støtte tar avstand fra homofili og fratar homofile håpet om å bli behandlet likt som alle andre.»
Dersom en våger å heve blikket, er det imidlertid en sammenheng mellom de to ovennevnte sakene ingen tar tak i, men som biskop Bernt I Eidsvig advarte mot i 2007. I 2007 skrev biskop Bernt I Eidsvig et høringsnotat til forslaget om ny kjønnsnøytral ekteskapslov, og det bør ikke forundre mange at den katolske kirken var den høringsinstansen som tydeligst forstod de ideologiske perspektivene og konsekvensene av lovforslaget. I den katolske kirken finner vi et refleksjonsnivå som vitner om en nesten 2000 år lang tradisjon som selvstendig kirke, det er en kirke som har lært seg hva ideologier kan gjøre med stater og folk, det er en kirke som vet når friheten trues.
Da biskop Eidsvig skulle oppsummere årsaken til at den katolske kirke var motstander av en kjønnsnøytral ekteskapslov, skrev han blant annet:
Det naturlige utgangspunkt for barn, deres rett til å komme til verden og vokse opp med sine biologiske foreldre, har absolutt prioritet. Endringsforslagene innebærer at barn blir sekundære i forhold til voksnes ønsker, at de blir tingliggjort og med overlegg blir avskåret fra sitt biologiske opphav.
En forståelse av ekteskapet som løser det både fra å være et forhold mellom en mann og en kvinne og fra deres felles reproduksjon og barneoppdragelse, rammer den objektive kjernen i det ekteskapet faktisk er og vil derfor være en alvorlig trussel mot dets eksistens.
Vesentlig svekkelse av ekteskapet og familien vil ha som følge at det offentlige etter hvert vil gå inn og ta et primæransvar for barn, og den parallelle utvikling vil være fremvekst av et samfunn med en stadig mer dominerende statsmakt.
Biskop Eidsvig var også tydelig på at staten med denne loven aktivt går inn i å forme menneskers oppfatninger, og han skriver:
Statens økende rolle innenfor alle samfunnsområder har som naturlig konsekvens at staten i økende grad mener seg berettiget til å gå inn og styre det som har hørt og hører til områdene for tros- og livssynssamfunn. For kirken er dette en negativ og farlig utvikling. Den katolske kirke har aldri akseptert å la seg overstyre av staten. For at staten skal kunne se til at den overholder religionsfriheten, må den derfor bevisstgjøre seg selv på egne trosstandpunkter og se til at disse ikke presses på andre. Om man i skolen vil fremstille at det er i orden med ekteskap mellom personer av samme kjønn, at en «medmor» kan være mor, og at barn kan avles uten at de skal få vite hvem faren er, må man ha med seg at det er i motstrid til kristen tro og etikk, og at det hører til religionsfriheten at man ikke har rett til å presse slike oppfatninger på andre. Allerede nå er den opinionsdanning som staten støtter og fremmer for sitt livssyn av undertrykkende karakter. Ikke minst bekymringsfull er den monopolstilling som det offentlige har i skolen dersom den misbrukes i ideologisk henseende. Innholdet i undervisningen er sterkt sentralisert slik at den enkelte skoles eller læreres frihet til å se til foreldrenes/elevenes religionsfrihet ikke krenkes, blir sterkt begrenset.
Biskop Eidsvig så kimen til det totalitære i lovforslaget og hevdet:
Gjennom nyord og omskrivninger av virkeligheten forsøkes borgernes begrepsapparat og innholdsforståelse endret. Dette er dessverre ikke nytt, men det er meget urovekkende at denne regjeringen gjør det så systematisk. Det gir ubehagelige assosiasjoner til totalitære regimers propagandaretorikk.
Biskop Eidsvig advarte altså mot den kjønnsnøytrale ekteskapsloven fordi den har konsekvenser langt ut over det å regulere samlivet mellom homofile, den har konsekvenser for hvordan vi skal få lov til å tenke om barn og samliv generelt. Den påståtte toleransen for homofile ville lede til en intoleranse overfor de som hevdet et tradisjonelt syn på de samme forholdene.
Biskopen var en av de få som så faren for at når det biologiske båndet mellom barn og foreldre ble svekket, så ville statens makt økes og barnet ville bli gjenstand for statlig styring i langt større grad enn før. Man kan gjerne hevde at det ikke er en sikker årsakssammenheng mellom den kjønnsnøytrale ekteskapsloven og dagens praksis i barnevernet, men det er et faktum at ønsket om å nedtone det biologiske båndet mellom foreldre og barn ble en realitet etter at loven ble innført, og nå er vi kommet dit hen at staten uten særlig motstand kan frata foreldre deres barn på grunn av for høy vekt. Hvilken stat har vi da fått, når den mener at den har det egentlige foreldreansvaret for våre barn? Det bør derfor heller ikke overraske noen at det er kommuner i Norge hvor barnevernet har tiltak overfor ca 10% av alle barna i kommunen.
Samtidig med at staten åpenbart mener at barna er deres, mener våre folkevalgte representanter at konservative kristne organisasjoner ikke skal få lov til å kreve av sine ansatte at de er lojale mot det de oppfatter som rett kristendom. Statsstøtten brukes som et middel til få det som man vil, og vi kan gjerne le av FrP-representant Torunn A Rasmussen som hevder at NLMs praksis bryter med hennes liberale idealer, men hun avslører mer enn hun aner med sitt utsagn. For det er riktig at FrP ønsker et liberalt samfunn, men Rasmussen viser at staten med ekteskapsloven forutsetter at vi alle må være liberale, at vi alle må tilpasse oss den nye tids idealer.
Man må gjerne si mye om NLM, dens medlemmer både aksepterer og tåler det, men vis meg den organisasjonen som relativt sett har hjulpet flere med skolegang og medisinsk behandling i u-land. Den finnes ikke. Men for våre politikere er ikke det nok. Det viktigste for dem er at NLM ikke danser etter deres pipe, at NLM våger å gå motstrøms i statens store kjønnsprosjekt; det kjønnsnøytrale samfunnet. Våre politikere kan ikke akseptere at det finnes mennesker der ute som ikke er liberale…
Vi har fått en stat som tar barna fra foreldre i en grad vi må tilbake til overgrepene mot taterne for å finne paralleller til, flertallet av våre politikere vil nekte kristne organisasjoner å drive skoler etter sine idealer, det hele vitner om et ideologisk utgangspunkt. At den ideologien som gir disse konsekvensene også legger føringer for hvordan staten opptrer overfor motstand mot Det Nye Vi, bør ikke overraske noen, de liberale ideene skal gjelde på alle samfunnsområder.
Det hele gir, som biskop Eidsvig skrev «ubehagelige assosiasjoner til totalitære regimers propagandaretorikk.» Spørsmålet er om det hele er i ferd med å bli mer enn retorikk.
Publisert på Document.no 27. juli 2015
