Hvis du våger å ytre deg på en måte som kan oppfattes som kritisk mot translobbyen, må du forvente besøk av det britiske tankepolitiet, som kommer for å sjekke hvordan du tenker. Det er Document.no sin Erling Marthinsen som skriver om det som finner sted:
Henvisninger til Orwell og «1984» blir gjerne brukt litt for ofte. Men noen ganger har man ikke noe valg, skriver Brendan O’Neill i Spiked. Som når skotsk politi avhører veldedighetsarbeideren Nicola Murray.
Bakgrunnen var at Murray i en skriftlig uttalelse sa at hun ikke lenger ville henvise kvinner til Edinburgh Rape Crisis Centre. Årsaken var det Murray oppfattet som «dypt bekymringsverdige kommentarer» fra transkvinnen som driver senteret.
Mannen, som identifiserer seg som kvinne, går under navnet Mridul Wadhwa. Wadhwa uttalte at enkelte kvinner som opplever voldtekt, også har fordommer. Og derfor må slike voldtektsofre forvente at de også utfordres om sine fordommer hvis de oppsøker voldtektsmottaket etter en voldtekt.
Last year, Wadhwa said some women who experience sexual abuse and rape are ‘bigoted people’ and they should expect to be ‘challenged’ on their bigotries if they turn up at the crisis centre looking for help. Sexual violence is ‘not [a] discerning crime’, said Wadhwa. It ‘happens to bigoted people as well’.
Så kvinner med «uakseptable» meninger, som antageligvis betyr kvinner som ikke fullt ut svelger alle løgnene til translobbyen, må regne med å bli satt under press for sine forkastelige, anti-woke holdninger.
Dette kunne ikke Murray akseptere, og bestemte seg derfor å ikke lenger henvise voldtektsofre til Edinburgh Rape Crisis Centre. Da kom politiet på besøk, for å gjennomføre tankekontroll.
‘We need to speak to you to ascertain what your thinking was behind making your statement’, they told Murray. Police officers visiting a woman’s home and grilling her over her ‘thinking’? Yep, we need Orwell for this.
Murray hadde gjort seg skyldig i «crimethink». Hun var ikke alene. Mange forkjempere for voldtektsofre var sjokkert over Wadwhas kommentarer.
In my view, the very idea of a rape-crisis centre being run by a biological male is pretty disturbing. But the fact that that biological male is also happy to brand some rape victims as ‘bigots’ who essentially need re-education is just despicable.
Et voldtektsmottak drives av en forvirret mann som tror han er kvinne, og som i tillegg krever at voldtektsofre tenker riktig når det gjelder transideologi.
I tillegg vil kvinnelige ofre risikere å møte på mennesker med penis, som identifiserer seg som kvinnelige voldtektsofre. Kvinner møter tross alt ikke opp på voldtektsmottak for å bli utdannet i de seneste woke-idéene, men for å behandles for traumer. Hva de mener om kjønnsflytende idéer og kvinner med mannlige kjønnsorganer, er i en slik krisesituasjon nokså uvesentlig.
Men som alltid: Transaktivistene bryr seg mer om seg selv og sin egen status enn andre mennesker som lider. Lidelsene er internalisert for disse aktivistene, de har kapret lidelsen og selvmedlidelsen til eget bruk, som en privat eiendel.
Selv sier Murray at hun ikke interesserer seg for sine klienters holdninger rundt kjønn, religion og andre politiske spørsmål. Poenget er å hjelpe kvinner i en vanskelig livssituasjon.
Politiet, derimot, er veldig opptatt av hva slags syn en veldedighetsarbeider har rundt kjønn og transideologi. Derfor møtte de opp på døra til Murray, bevæpnet med skjermbilder av tweets og en utskrift av hennes uttalelse nevnt ovenfor.
Get your head around that – actual police officers printed out a statement made by a charity and went around to the charity founder’s home to talk to her about it. This is banana republic stuff.
Politiet måtte innrømme at Murray ikke hadde gjort noe straffbart, men som kjent etterforsker britisk tankepoliti også utsagn som ikke er straffbare.
‘Because we need to speak to you to ascertain what your thinking was behind your statement’, they said.
Dette er tankepolitiet i aksjon. De mener de har rett til å undersøke tankene dine og rydde vekk upassende tanker, men syns tydeligvis det er helt greit å omtale voldtektsofre som fordomsfulle.
Skottland virker særlig påvirket av denne typen tanketyranni. I fjor ble Marion Millar arrestert for å ha opptrådt truende og fordomsfullt i forhold til transkjønnet identitet. Hennes synd var at hun var motstander av et politisk forslag som ville gjøre det mulig for skotter å selv-definere sin kjønnsidentitet.
The charges against Ms Millar were dropped in October, as it suddenly dawned on Scottish officialdom that persecuting a woman for her political beliefs is not a great look.
Skottland har under Scottish National Party innført en svært kontroversiell lov om hatefulle ytringer som kan få dramatiske konsekvenser for ytringsfriheten. Fotballfans har blitt straffet for krenkende sanger (!). Skotske institusjoner har adoptert arvesynden slik woke praktiserer det: Man ser synd overalt, men tilgivelse finnes ikke noe sted.
Transideologien gjennomsyrer alt:
Police Scotland recently confirmed that they would log rapes committed by men who claim to be women as having been commited by women.
Akkurat som av Big Brother viskes virkeligheten bort med et pennestrøk, og vi forventes å tro på noe vi vet ikke er sant. Det er en utmattelseskrig som pågår, og våpenet er ydmykelsen. Som JK Rowling så elegant uttrykte det:
‘War is Peace. Freedom is Slavery. Ignorance is Strength. The Penised Individual Who Raped You Is a Woman.’
Newspeak er overalt: Ciskjønnet, ikke-binær, kjønnsflytende, fødeforeldre, person som menstruerer, chestfeeding, interseksjonalitet, mikroaggresjoner, listen over ord vi ikke visste vi trengte, er uendelig.
Målet med newspeak er å begrense muligheten for å tenke selv. Slik var det i 1984, slik er det i dag. Som torturisten sier til Winston Smith:
‘In the end we shall make thoughtcrime literally impossible, because there will be no words in which to express it.’
For å redde den frie tanke, må vi protestere mot nytalen, og nekte å føye oss etter denne mafiaen som vil rasere den vestlige verden. De er svært få, vi er veldig mange.
Vi må slutte å bøye oss. Vi må nekte å gi dem lillefingeren, som f.eks. ved å bruke idiotbegrepet «hen». Vi må fortelle barna våre at de skal forlate klasserommet og komme hjem hvis de lærer på skolen at det ikke er noen forskjell på gutter og jenter.
Det har ingen hensikt å trakassere mennesker som føler seg annerledes, og dette gjelder selvsagt også for dem som føler at de er «født i feil kropp». Slike mennesker skal vi behandle akkurat like bra som vi behandler andre mennesker.
Men vi kan ikke la transaktivister definere språket, virkeligheten og reglene for hvordan vi oppdrar våre barn og lever våre liv.
Vi må, rett og slett, stå opp for sannheten.
