Skal identitetspolitikken seire i USA?

Representantenes Hus i den amerikanske Kongressen har vedtatt et forslag til ny diskrimineringslov. Den nye loven inkluderer blant annet både seksuell orientering og kjønnsidentitet, og lovforslaget sendes nå til Senatet hvor avstemmingen imøteses med stor spenning.

Det ble fremmet et tilnærmet likt forslag i 2019, men da hadde republikanerne flertall, og avviste forslaget. Daværende president Trump sa at han uansett ville ha lagt ned veto. Nå er situasjonen en annen. Joe Biden er president, og med Kamala Harris som leder av Senatet har demokratene flertall også der.

Spørsmålet mange stiller seg, er om republikanerne kan forhindre at forslaget blir vedtatt ved hjelp av filibuster­taktikk, dvs. ved å bruke så lang taletid at forslaget ikke kommer til avstemming. Det kreves nemlig 60 stemmer for å avslutte en debatt, men det er ikke flertall blant demokratene for å avskaffe selve filibuster­ordningen.

Forslaget til ny diskrimineringslov har medført kraftige reaksjoner i det kristne USA. Lederen for den katolske liga, Bill Donahue, beskriver loven slik:

the most comprehensive assault on Christianity ever written into law.

Ryan T. Anderson, forfatteren av boka «When Harry became Sally», som Amazon fjernet fra sine butikkhyller, beskriver loven som et våpen for de som ønsker å angripe kristen tro:

as a sword to persecute those who do not embrace new sexual and gender ideologies.

Det har skjedd et skifte i vestlige staters diskriminerings­lovgivning som kan være vanskelig å oppdage. Det handler om hvem man skal forhindre fra å forskjells­behandle. På Netflix er det for tiden mulig å se en film om livet til den kjente juristen og høyesteretts­dommeren Ruth Ginsburg. Filmen «On the Basis of Sex» anbefales, den gir nemlig en god innføring i hva kampen mot diskriminering egentlig handlet om: likhet for loven.

Den første saken Ruth Ginsburg førte for retten, dreide seg om en mann som ikke fikk skattefradrag for kostnader knyttet til pleie for sin egen mor. Årsaken var at han ikke var en skilt, enkemann eller kvinne. Loven tillot ikke skattefradrag for ungkarer. Loven behandlet altså menn og kvinner ulikt, og Ruth Ginsburg vant saken og startet et stormløp på en rekke andre lover som forskjells­behandlet menn og kvinner.

Denne kampen var rett og i overenstemmelse med kristne idealer. Men på et tidspunkt ble ideen og drømmen om et samfunn uten diskriminering brukt av politiske aktivister som et våpen mot menings­motstandere. Diskriminering handler ikke lenger om forskjells­behandling overfor loven og staten, men om forskjellsbehandling borgerne seg imellom. Det var ikke lenger staten som var deres motstander, men borgere som ikke delte deres virkelighetsforståelse. Selv Ruth Ginsburg delte denne nye forståelsen av hvilken diskriminering staten burde bekjempe. De så ikke at kvinner blir ofre når kjønnsidentiteten ble flytende og menn kan velge å bli kvinner. Det er også usikkert om de så hvor totalitær en stat blir, når den gir seg rett til å regulere mellommenneskelige forhold og krever at vi endrer våre preferanser slik at de kommer i overenstemmelse med tidsånden. Det er nemlig ingen «sårbare» grupper som har vondt av at noen ikke deler deres virkelighetsforståelse, men det er mange som mister friheten dersom vi alle må bøye oss for den postmoderne virkelighetsforståelsen.

Ettersom kampen mot staten ble sett på som både god og rettferdig, var det vanskelig å argumentere mot den nye og utvidete forståelsen av diskriminering. Diskriminerings­lovgivningen har, som Ryan T. Anderson sier, blitt et våpen man kan bruke i en politisk kamp for et nytt Utopia: Kampen for det gode samfunn der alle skal tenke likt om samliv, kjønn og seksualitet.

Hensikten med nye diskriminerings­loven i USA kom tydelig til syne da den republikanske senatoren Mitt Romney sa seg villig til å støtte loven dersom den fikk et tillegg som ga et vern for kristne og kristne organisasjoner. Utspillet fikk Queer-avisa LGBTQnation til å utbryte at det ikke kom på tale. Det er nemlig i møte med kristne at LHBTIQ-personer vanligvis blir «diskriminert».

Det som gir håp for USA, er den massive motstanden demokratene møter. I motsetning til kristne i Europa, Norge inkludert, er det en politisk bevissthet blant konservative i USA man knapt finner andre steder. Her er man i en helt annen grad enn i Europa bevisst hvilken revolusjonær bevegelse man står overfor.

I Europa tror man enda at målet med diskrimineringslovgivningen er beskyttelse for sårbare grupper, der selv kristne partier og kirker mener det var godt å bli kvitt Donald Trump.