Kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen vil frigjøre oss fra alle normer for kjærlighet, kjønnsidentitet og seksualitet. Men der seksuell selvrealisering er et overordnet ideal, blir det lite rom for omsorg, troskap, ansvar og forpliktelser.
Denne artikkelen har jeg kviet meg for å skrive. Jeg refererer her holdninger, meninger og språkbruk som jeg tar sterkt avstand fra. Men jeg tror at det er nødvendig. Folk trenger innsikt i livet på innsiden av Pride-bevegelsen, slik dette blir skildret av dens ledende aktivister. Bak slagordet «Størst av alt er kjærligheten», skjuler det seg en selvopptatt og dekadent jakt etter seksuell nytelse.
«Homo. For deg som er, lurer på om du er eller har lyst til å bli homo. Eller for deg som bare lurer på hvordan disse homogreiene funker.» Dette er tittel og undertittel på en bok som kom ut på Pitch Forlag i 2017. Boka ønsker å «fokusere på det som er positivt, frigjørende og gøy med det å være en del av en minoritet, det å bryte normen, det å rett og slett bare være seg selv».
Forfattere er Anette Trettebergstuen og Bård Nylund. Trettebergstuen var den gangen familie- og kulturpolitisk talsperson for Arbeiderpartiet på Stortinget. Hun omtalte seg som Stortingets eneste åpne lesbiske. Nå er hun regjeringens kultur- og likestillingsminister.
Nylund har i en årrekke jobbet med LHBT-rettigheter, blant annet fem år som leder i Fri – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold. De to står sammen som forfattere av det meste, men med tydelig angivelse av A og B foran de tekstene som Anette og Bård hver for seg står ansvarlig for.
I tillegg har de invitert bidragsytere som støtter dem. Flere av disse har hatt lederverv i Fri. Sitatene i denne artikkelen er hentet fra boka.
Anette Trettebergstuen skildrer sin egen «komme ut-historie». Via en homo i kollektivet sitt ble hun trukket med i det hun kaller «et spennende liv»: «Homobarer. Homovenner. Skruller og fagdags. Vorspiel hos oss, fester på dekadente homosteder før nachspiel hos oss. Slik gikk helgene. Jeg hang med som et slips. Sugde til meg alt. Nysgjerrig og fascinert. Vi hang på Bar Destilj. Ved første øyekast falt jeg pladask for bartenderen, Camilla. Hun var det vakreste menneske jeg noen gang hadde sett. Og deretter gikk det bare en vei for meg. Det var ingen vei tilbake.» (s. 28)
Boka slår fast at både seksualitet og kjønnsidentitet er flytende:
«Heldigvis er seksualitet og kjønnsidentitet flytende, og det vi liker i en periode, trenger ikke være det vi liker resten av livet. Noen forelsker seg i damer, men liker å ha sex med menn innimellom, og motsatt, uten at de synes det gjør dem bifile av den grunn. Føler du det sånn, er det helt ok. Slapp av. Det er bare du som definerer deg. Men for noen er det godt å ha noe å kalle seg.
Folk skifter selvsagt også fil. Og selv om det du leser og hører mest om, er historien om at folk går fra å være heterofile til å definere seg som bifile eller homofile, så går folk andre veien også. Noen mennesker veksler flere ganger i løpet av livet. Det finnes ingen fasit for kjærlighet, kjønnsidentitet og seksualitet. Finn det som passer deg. Du må ikke definere deg som det ene eller det andre» (s. 108).
Trettebergstuen skriver: «Jeg har flere ganger datet jenter som ikke har vært sammen med andre jenter før meg. Da de falt for meg, begynte noen av dem å lure på om dette måtte bety at de egentlig var lesbiske. Eller bifile.»
Trettebergstuens svar er: «De likte meg. Og det var for flere av dem det hele.» Hennes råd er: «Vi forelsker oss i folk. La i alle fall ikke tanken på å skulle høre hjemme i en bås stoppe deg fra å elske noen» (s. 87).
Hun er åpen med hva som er hennes ideelle samfunn: «Ideelt sett skulle vi levd i et samfunn der kjønnskategoriene ikke spilte noen rolle» (s. 158).
Nylund skriver: «Det er menn som er min greie. Det har ganske mye med sex å gjøre, og jeg synes ikke det er noe å skamme seg over. Det er lov å være glad i å pule, og det er lov å pule så mye man kan» (s. 162).
Han gjør rede for hvor man kan «gå for å treffe hverandre med sex som et tydelig mål for øye» (s. 166). Han forteller både om cruising, datingapper, saunaer og nattklubber, og beskriver åpent hvordan menn har sex med andre menn. Boka gir dessuten mange råd om hvor man bør reise utenlands for å få maksimalt seksuelt utbytte av turen.
Trettebergstuen forsikrer leserne om at «lesbiske har like rå sex som alle andre» (s. 169). Hennes skildring av hvordan dette foregår egner seg ikke for sitat.
Martine Hammervold-Austinat har fått en helside til sitt vitnesbyrd: «Herregud, jeg burde ha begynt å ligge med damer mye tidligere! Rekke fleste mulig! Det er heftig, mykt, intenst, og ikke minst – pupper overalt» (s. 174).
Vil du ha barn, så kan du selvsagt få barn, skriver Trettebergstuen. «Familiene er mer mangfoldige enn noen gang og hva du definerer som din familie, velger du helt selv.»
Fra 2020 har enslige kvinner rett og lov til assistert befruktning i Norge. Trettebergstuen var gravid mens hun skrev boka der hun forteller om hvordan hun «brukte hjemmemetoden» (s. 231). Hun ble «gravid med en kompis». De var ikke kjærester eller samboere. Mannen leverte sin sæd i en kopp. Hun inseminerte seg selv mens hun hadde eggløsning, og graviditeten ble konstatert etter to uker.
Ingen steder er boka opptatt av troskap, ansvar, forpliktelser og konsekvenser.
Boka anbefaler enkle tilgjengelige metoder for å få barn:
«Nettet, for eksempel Gaysir, er fullt av sider og grupper for enslige homofile og lesbiske, og par, som ønsker å samarbeide om å lage barn.»
Trettebergstuen anbefaler: «Det finnes et mylder av nettsider og sædbanker som selger sæd. (…) Du kan shoppe de egenskapene du vil, avhengig av hva du er villig til å betale. (…) Preferanser på utseende og personlighet blir til romantiske møter det ofte blir barn av. Hvorfor er dette plutselig galt eller kynisk når det skjer over internett og man ikke skal møtes?» (s. 223–224).
Homofile menn i par har ikke rett til assistert befruktning, fordi Norge ikke tillater surrogati. Man må dra utenlands.
Trettebergstuen anbefaler: «Det finnes et hav av byråer som står klare til å hjelpe deg med en slik prosess, men vårt råd er å spore opp noen som har gjort dette før deg for å få tips og råd. (…) Har du lyst og nok penger, så er det bare å sette i gang» (s. 225–226).
Boka avsluttes med forfatternes hyllest til Pride-bevegelsen og Foreningen Fri.
«Fri er en medlemsorganisasjon for lesbiske, homofile, bifile, transpersoner, interkjønnspersoner og andre som bryter med normer for kjønn og seksualitet», står det i Fris politiske plattform. Videre: «Det er viktig at Fris lokale avdelinger står som avsendere av festivalene i Norge.»
«Selv elsker vi Pride», skriver Trettebergstuen og Nylund: «Vi feirer kjærligheten (…) fester, flørter og går i parade. Kan det bli bedre? Vi synes ikke det» (s. 280). «Regnbueflagget er det internasjonale symbolet for lhbt-bevegelsen», opplyser boka (s. 99).
Noen kommentarer:
Så langt har min artikkel stort sett bestått av sitater som viser forfatternes idealer og ønsker. La meg avslutte med noen korte kommentarer:
Begrepet kjærlighet blir i denne boka brukt synonymt med seksuell tilfredsstillelse. Enhver form for frivillig seksuell utfoldelse som gir den utløsning man søker, er betraktet som positiv.
Dette samsvarer godt med Foreningen Fris politiske plattform. Pride-paradene og regnbueflagget er uttrykk for den felles kamp mot tradisjonelle normer for kjønn og seksualitet. Vi har nå en kultur- og likestillingsminister som går i fronten for denne bevegelsen.
Normløsheten og en grenseløs seksuell utfoldelse er for henne et ideal, og Fri og Pride er viktige redskaper for å forme framtidens «frie» mennesker. Ingen steder er boka opptatt av troskap, ansvar, forpliktelser og konsekvenser. Her er ingen refleksjoner over hvordan barna blir påvirket av foreldre som ikke kjenner grenser når det gjelder familieliv og seksuell utfoldelse.
Hva blir de samfunnsmessige konsekvensene dersom denne ideologien og dette menneskesynet blir rådende? Er ikke nettopp normløsheten en viktig årsak til økningen av psykiske problemer og mangel på mening blant unge i dag?
Anette Trettebergstuen jobber aktivt for en lov mot såkalt konverteringsterapi. Målet er blant annet å hindre at mennesker – inkludert barn og unge med kjønnsdysfori – blir påvirket til å fastholde sitt biologiske kjønn. Det trues med lange fengselsstraffer, også for foreldre. Men selv vil hun påføre den oppvoksende slekt sin egen og Fris ideologi.
Barn i norske barnehager og skoler blir i dag utsatt for en rosa påvirkning som blant annet skal frigjøre dem fra den tanke at deres kjønn nødvendigvis er i samsvar med det kjønnet de «ble tildelt» fra fødselen. Er ikke dette nettopp en form for konverteringsterapi?
Foreldre må få anledning til å si ja eller nei til en slik påvirkning av barna sine. Menneskerettighetene gir foreldrene rett og frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning!
Til ettertanke:
Der selvrealisering blir et overordnet ideal, er det lite rom for nestekjærlighet. Der fellesskapets minste enhet, familien og barnet, ikke blir vernet med trygge normer, går samfunnet etter hvert i oppløsning.
Der målet er at ingen skal få dårlig samvittighet ved hvordan de lever, får vi et samvittighetsløst samfunn. Der alle sannheter blir redusert til meninger, blir tilværelsen meningsløs.
