For det var en surrealistisk debatt som fant sted. Representanter fra alle partier, med unntak av KrF, gjorde alt de kunne for å forsikre oss at alle hadde rett til å være den de mener de er. Det ble sagt at det handlet om menneskerettigheter, men ikke om beskyttelse fra staten, men fra medmennesker. Hørte man nøyere etter, var det tilbedelsen av et nytt livssyn vi var vitne til, ikke en demokratisk debatt. For her var det ikke rom for uenighet. KrFs Steinar Reiten forstod at Stortinget tar Norge i en totalitær retning, men talte for døve ører. De andre partiene var bare opptatt av likhet i seksualitet og kjønn, og hvordan alt annet krenket. Hva som skjedde med friheten, var våre folkevalgte ikke så interessert i.
Det handlet om å fjerne alt forsvar for tradisjonelle normer, eller som MDGs Per Espen Stoknes sa:
Selv om vi på mange måter er kommet langt i Norge med å utjevne sosiale forskjeller, er normene som gjelder kjønn og seksualitet, fremdeles trange. Normene skaper minoriteter, og minoriteter er spesielt utsatt for undertrykkelse.
Og med det ble det så altfor tydelig hvor våre lovgivere mente problemet lå: I våre normer.
Man kunne like gjerne sagt kristen tro.
Normer har nemlig et normativt utgangspunkt, og det moralske utgangspunktet for våre tradisjonelle normer knyttet til kjønn og seksualitet er kristendommen og Jesus Kristus, og han var ikke særlig opptatt av det moderne og å tilfredsstille omgivelsene. Snarere tvert imot. I motsetning til vår nye religions presteskap, inviterte han mennesket til forandring, en hellig relasjon, et rent liv og et kall om å tåle alt, krenkelse inkludert. I kristen tro kalles det helliggjørelse. For den moderne sekulære politikeren er det blasfemi, for når målet er et hundre prosent likestilt samfunn, kan man ikke akseptere en tro som forkynner det stikk motsatte: at frelsen ligger i å fornekte seg selv og følge ham, Jesus Kristus. En Gud som ikke tilbyr den likheten i normer de moderne sekulære drømmer om, men som derimot gir oss friheten tilbake.
Det blir derfor naturlig at Stortinget bruker så mye energi på å diskutere hvordan de kan endre våre holdninger og normer, og være villig til å vedta lover som regulerer de mest intime forholdene mellom mennesker. Det er følelsene som står i sentrum, og da er vi ikke lenger et klassisk demokrati, men et emokrati, et samfunn der målet er å utrydde all ondskap, en ondskap definert som handlinger og uttalelser lovgiverne mener krenker. Selv det å forhindre kjønnsforvirrede ungdommer å ødelegge sin egen kropp, denne moderne formen for kjønnslemlestelse, kan man ikke akseptere. Det er ikke uten grunn at Stortingets familie- og kulturkomite innstendig ber regjeringen fremme forslaget om å inkludere seksuell orientering og kjønnsidentitet i straffelovens §185. Påstanden om to kjønn som et biologisk faktum oppfattes som krenkende. Vi skal nemlig alle definere oss selv.
Et livssyn som handler om den totale likheten i normer, vil følgelig kreve den totale toleranse. For når vi alle er like, også de som påviselig ikke er like, må samfunnet, slik filosofen Alexander Grau peker på, tolerere enhver form for individuell frigjøring, hvor absurd den enn måtte framstå. Vi skal akseptere alt og være «fullstendig åpne» for alt. Alt annet er diskriminering. Derfor blir de svikere, både de som oppsøker hjelp til endring i seksuell orientering og kjønnsidentitet, og de som til tilbyr denne hjelpen. Moralen blir fravær av enhver moralsk overbevisning.
Det er det moderne sekulære samfunnet i få setninger. Det er lett å forstå at med en slik livsanskuelse er det vanskelig å finne plass til julegudstjenester og den kristne tros normer for kjønn og seksualitet. Forkjemperne hevder de dyrker mangfoldet, men der er det paradoksalt nok ingen frihet tilbake. Statens nye livssyn er nemlig ingen privatsak.
Publisert på Document.no 15. desember
