Jordan Peterson advarte i sin tid mot en ny diskrimineringslovgivning i Canada. Det var ideen om flytende kjønnsidentitet som var temaet, og spørsmålet var om staten skulle bestemme hvordan innbyggerne skulle snakke, hvilket kjønn de skulle bruke i møte med transpersoner.
Jordan Peterson var tydelig: Han advarte mot en totalitær politisk ideologi som verden enda ikke var fortrolig med.
Han kunne like gjerne advart mot USAs Demokrater.
Vi vet av erfaring at marxismen, nazismen og islamisme er uforenlig med demokrati. Det er ikke alltid like lett å forklare årsaken til at noen ideer fører til en katastrofal undertrykkelse av meningsmotstanderne, hvorfor det ikke er mulig å sette seg ned og diskutere løsninger på politiske spørsmål. Men det handler om virkelighetsforståelse, hvordan vi oppfatter menneskets verdighet, grensene for statens mulighet til å gripe inn i våre liv og Guds rolle i det hele. Ingen av de tre nevnte ismene tåler meningsmotstandere i det offentlige rom. De krever nemlig definisjonsretten over det rommet der debatten foregår.
Det er flere som har trukket en parallell mellom stormingen av Capitol Hill og brannen i den tyske riksdagsbygningen i 1933. Det er ikke vanskelig å se likheter, men samtidig er det farlig å være tilbakeskuende når man skal prøve å forutsi morgendagens hendelser. Det blir som Barbara Tuchmans The Guns of August. Hver tid har sine premisser, og de er alltid viktigere enn gårsdagens.
Skal vi forstå dagens politiske utvikling, må vi derfor forstå hva Jordan Peterson advarte mot, vi må forstå hvorfor USAs kongress har innført et kjønnsnøytralt språk, vi må forstå vår tids isme, nemlig postmodernismen.
Postmodernismen er en tenkning med utgangspunkt i Frankrikes intellektuelle miljø etter andre verdenskrig. Teoretikere som Michel Foucault, Jacques Derrida og Jean-Francois Lyotard erobret den offentlige debatten og eksporterte ideene til universitetsmiljøer i den vestlige verden. Det var sannheten som ble angrepet, også i vitenskapelige miljøer, og med vektlegging av en grunnleggende skepsis til alle påstander om at det er mulig å oppnå objektiv kunnskap. De forkynte en tro på at alle samfunn er bygget opp av usynlige maktstrukturer og hierarkier som både avgjør hva og hvordan man kan vite noe, men også med en klar målsetting om å frigjøre de undertrykte fra en undertrykkelse de ikke alltid selv vet om. Kunnskap ble nøkkelen.
Nye studier vokste fram. Det kanskje mest brukte begrepet er interseksjonalitet. Dette begrepet viser til hvordan sosiale kategorier som kjønn, rase, etnisitet, religion, sosial klasse, seksuell orientering og funksjonsevne kan samvirke og påvirke personers leve- og livsvilkår. Nålevende teoretikere som Judith Butler er opptatt av hvordan språket er sentralt for å etablere slike kategorier som redskap for undertrykkelse. Den svenske journalisten Ivar Arpi kaller det en form for postmoderne marxisme der kapitaleierklassen er byttet ut med hvite heteroseksuelle menn, der disse opp gjennom historien har brukt språket til å danne grunnlaget for hvordan vi forstår omgivelsene, og dermed også undertrykke kvinner, homofile, sorte osv. Judith Butlers budskap er at dersom vi klarer å endre språket, vil vi også endre strukturene som undertrykker.
For USAs Demokrater ble postmodernismens forståelse om sosial rettferdighet og avvisning av objektive sannheter for alvor en del partiets ideologiske plattform under Barack Obama, og derfor innførte USAs kongress et kjønnsnøytralt språk i januar i år. Borte er fedre og mødre, det er bare kjønnsløse foreldre igjen. Vi kan ikke snakke sant om noe, heller ikke biologiske realiteter.
Det er alltid hvite heteroseksuelle menn fra den vestlige verden som er på toppen av maktpyramiden, men i motsetning til marxistenes væpnede revolusjoner, gjennomføres dagens frigjøring fra denne undertrykkingene navnet til kjærlighet, toleranse og inkludering. Selv kirken får de med seg. Dagens liberale kristne avviser ikke troen på underet eller Gud, men peker på at en kjærlig Gud alltid vil være opptatt av de undertrykte. Dagens slaver bærer nemlig ikke lenker, men får ikke definere sitt eget kjønn eller ekteskap slik de selv ønsker. I forrige helgs magasin til Dagens Næringsliv kunne vi lese om et barn med tre foreldre: En mor og to homofile menn. Ettersom sannheten ikke finnes, definerer de den i god Butler-ånd selv, og de liberale står uten argumenter. De blir forpliktet til å velsigne det hele. De tre kan nemlig fortelle at de aldri krangler, og at det enkelt å organisere barnet hverdag, hvor og hvordan hun skal bo og leve. Prøver du å argumentere mot utviklingen er du både hatefull og ekskluderende, dvs en fare for demokratiet.
Det er altså dette som er Demokratenes ideologiske plattform, og det er denne tenkningen vi må forstå for å kunne forutsi den politiske utviklingen i USA, men også i resten av den vestlige verden.
Når et samfunn ikke lenger styres i pakt med sannhet og virkelighet, vil det, slik Jordan Peterson advarte mot, finne sted en langsom dreining mot det totalitære. Ikke ved en brutal revolusjon eller rask maktovertakelse som i Russland eller Tyskland, men skrittvis, ved at man først ved begynner å utelate deler av sannheten og til slutt ender opp med en full kontroll over hvilket narrativ mennesker får tilgang til å høre, i alt fra skolers læreplaner, kurs i arbeidslivet til medias fremstilling av historien. Da er alle opposisjonelle som prøver å formidle noe i opposisjon til den nye «sannhet», fjernet fra den offentlige samtalen.
Postmodernismen er derfor en destruktiv kraft i et demokratisk samfunn. Den krever at vi alle bøyer oss for den fullstendige relativismen. Hva vi er vitne til, er en kultur i strid med seg selv. Vi kan ikke velge å stå utenfor denne kampen, den inkluderer også deg. Men vi har ikke noe å skamme oss over. Det er den kristne troen med sin kultur som la grunnlaget for en sivilisasjon verden ikke har sett maken til.
Uten troen på en sannhet er demokratiet historie. Det er derfor Demokratenes postmodernisme utgjør en fare for demokratiet, ikke Republikanernes konservatisme.
