For de som trodde at demokratiet handlet om meningsutveksling, debatt og kamp om å vinne fram for det man tror på, bør de siste dagenes behandling av KrFs Kjell Ingolf Ropstad være en påminnelse om at ingenting varer evig, heller ikke demokratiske idealer.
Kjell Ingolf Ropstad har nemlig uttalt seg «kontroversielt» om to av vår tids mest omtalte spørsmål: abort og LHBTI-bevegelsen. Han er imot abort, og har sagt han ikke vil gå i Pride-parader.
Dét gjør man ikke ustraffet.
På mandag ble Ropstad gjenstand for heftig debatt i Dagsnytt 18, selv om han ikke var tilstede. I programmet «Debatten» ble han grillet av programleder Fredrik Solvang. Dagbladets Marie Simonsen karakteriserte ham som noe av det verste og dermed uskikket til å arbeide med likestilling. I en kronikk hevdet hun at «nå er fordommene invitert inn i regjering. Og får innflytelse. Selvfølgelig reagerer mange sterkt på det».
MDGs Eivind Trædal fikk som vanlig godt med spalteplass i Dagbladet og hevdet at:
Selv om Ropstad «bare» skal være Barne- og familieminister, skal han også være minister for for skeive familier, og for skeive barn. De fortjener å vite at ministeren kjemper like sterkt for dem. Vi kan ikke akseptere at våre ministere skal ha reservasjonsrett mot likestilling og likeverd.
Nå er det kanskje for mye forlangt å forvente at Ropstads motstandere tar seg tid til å forstå hvorfor det finnes dem som fortsatt synes at Pride-parader ikke er av det oppbyggelige slaget.
Men det er tydelig at det finnes saker som rett og slett skal være unntatt politisk diskusjon. Man argumenterer gjerne for at britene skal få avholde en ny folkeavstemming om Brexit, men skeives rettigheter skal man ikke rokke med. Ikke bare det: Som minister skal du også tvinges til å gå i parade for å feire dem.
Kjell Ingolf Ropstad har sagt at han vil arbeide mot diskriminering av skeive, men det er ikke godt nok, og det viser noe av dimensjonen til den seksuelle revolusjonen Pride-paradene representerer. Pride-paradenes dyrking av det normløse seksuallivet er blitt nasjonens normative plattform. Mener du noe annet, er du ikke skikket til å bli statsråd for familie og barn.
Dette kravet om aksept av mangfold avslører dermed sitt iboende krav om konformitet i meninger. Når staten ikke skal tro på noe, være livssynsnøytral, blir det umulig for politikere å arbeide for noe annet. I kravet om alle tings likhet blir feiringen av mangfoldet i realiteten en begravelse av individet og dermed demokratiet.
Dette er et fenomen som ikke bare finner sted i Norge. I USA blir til og med Karen Pence, kona til visepresident Mike Pence, anklaget for å støtte diskriminering etter å fått jobb som lærer ved kristen skole med klassisk kristent syn på kjønn og samlivsetikk. Fordømmelsen av henne er eksplisitt. The land of the free er ikke hva det engang var.
Diskriminering har derfor blitt et spørsmål om å være åpen og akseptere alt eller ei. Mangfold blir et mål i seg selv, for når alle er like – også de som ikke er like – må samfunnet tolerere enhver form for individuell frigjøring, hvor absurd den enn måtte framstå. De som ikke applauderer sine medmenneskers valg, diskriminerer, og diskriminering er vår tids eneste kardinalsynd. Det er hva de kraftige reaksjonene mot Ropstad og Pence handler om.
I beste sendetid og for åpen scene blir derfor en kommende statsråd bedt om å skrifte med hele nasjonen som vitner. NRK og Fredrik Solvang kan nemlig ikke tåle at det finnes politikere som fortsatt mener at det beste for et barn er å vokse opp med sin mor og sin far og som mener at det finnes noe som er sant om seksualitet.
