Kirkerådet gikk nylig ut og sa at det støttet regjeringens forslag til forbud mot konverteringsterapi. Nå viser det seg at ikke alle i kirkens ledelse er like enige i dette. I et innlegg i avisen Vårt Land gir en gruppe medlemmer i ulike bispedømmeråd uttrykk for bekymring, og først av alt undrer de seg over om Kirkerådet egentlig forstår hva forslaget går ut på:
Kunnskap er som regel en forutsetning for å gi god og rett omsorg. Det gjelder også innen helse, pedagogikk, diakoni og sjelesorg. Når vi leser Kirkerådets høringssvar om såkalt konverteringsterapi, blir vi usikre på om tilstrekkelig innsikt i tematikken ligger til grunn for deres vurderinger.
I høringssvaret fra Kirkerådet står det blant annet: «Den Norske Kirke tar avstand fra alle former for konverteringsterapi. Forbudet må gjelde til fylte 18 år. Forbudet mot konverteringsterapi må bli straffbart, og inn i straffeloven.»
Vi velger å avgrense våre refleksjoner til å gjelde én av gruppene som vil bli berørt av forbudet mot såkalt konverteringsterapi, nemlig ungdom med usikkerhet/ubehag rundt eget biologisk kjønn.
Forfatterne av innlegget viser til at økningen av gruppen jenter som lider av kjønnsdysfori er raskt økende. Disse lider ofte av psykiske problemer, der kjønnsdysfori kommer på toppen, og forfatterne lurer på om Kirkerådet har reflektert over hvordan vi som kristne skal møte disse:
Eksplosjon blant tenåringsjenter
I tillegg til den bitte lille gruppen av barn – oftest gutter – som helt fra tidlig alder viser tydelige tegn på kjønnsdysfori, har man de siste årene sett en eksplosjon i antall jenter i tidlig tenåringsalder som plutselig og uten forvarsel ønsker å bli gutt, slik lederen ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme advarte om i Aftenposten i 2018.
På fagspråket kalles denne gruppen gjerne «ROGD»: «Rapid-Onset Gender Dysphoria», altså «raskt oppstått kjønnsdysfori». Jentene har tidligere ikke vist noen tegn på at de er misfornøyd med sitt biologiske kjønn. Men de fleste av dem sliter med alvorlige psykiske problemer som angst, depresjoner, spiseforstyrrelser, autisme, selvskading, e.l.
Ønsker Kirkerådet at de unge i stedet skal loses inn til behandlingsvillige sexologer?
Noen jenter får et plutselig ønske om å flykte fra egen kropp/eget kjønn etter overgrep eller andre traumer. Noen blir utsatt for sosial smitte, der flere i en venninnegjeng blir påvirket til å tro at deres problemer kan løses ved å «skifte kjønn». Mange bruker mye tid på nettsteder og sosiale medier der transpersoner og transveiledere deler erfaringer og tips.
Andre ungdommer blir påvirket på skolen av representanter fra interesseorganisasjoner som fronter teorier som bryter med biologi og vitenskapelige fakta om kjønn. Hva innebærer Kirkerådets uttalelse i møte med slike ungdommer?
Skal omsorgspersoner straffes?
Ungdomsledere, foreldre, besteforeldre og lærere ser kanskje at det er åpenbare årsakssammenhenger til jentenes plutselig oppståtte kjønnsforvirring. Kanskje har de samme omsorgspersonene lest seg opp på dette høyaktuelle temaet og er i stand til å gi de unge god omsorg og hjelp til å være tilfreds i egen kropp, i eget kjønn.
Ja, for målet er jo klart: De vil prøve å hjelpe de unge til å la være å starte et irreversibelt behandlingsforløp med pubertetsblokkere, hormoner og kirurgi, noe som gjør dem sterile og til pasienter for livet. Det viser seg ofte at det som skal til, er gode omsorgsfulle samtaler, eller familieterapi for å avdekke mulige årsaker i det sosiale samspillet.
Er det rett og slett kunnskapsløs omsorgssvikt vi er vitne til i Kirkerådets høringsuttalelse om konverteringsterapi?
Forfatterne viser til det som mange ikke synes å være klar over, nemlig at kjønnsdysfori er et forbigående fenomen for de aller aller fleste:
Studier og erfaring viser at et stort flertall av ungdommene i denne ROGD-gruppen slår seg til ro i sitt eget kjønn etter puberteten, dersom de ikke begynner på kroppsendrende behandling.En del blir klar over hvordan de selv er blitt påvirket. Andre har mennesker rundt seg som hjelper dem til å forstå at de er bra nok som den gutten eller jenta de er født som.
Vil Kirkerådet at disse kloke, voksne omsorgspersonene som elsker den unge, skal straffes med bøter eller fengsel? Ønsker Kirkerådet at de unge i stedet skal loses inn til behandlingsvillige sexologer og helsestasjoner og bli oppmuntret til å starte en prosess med dramatiske endringer og inngrep på sin kropp og identitet?
Slik vi ser det, er vel dette den formen for konverteringsterapi – ja, kjønnslemlestelse på friske kropper – som vi virkelig trenger å være redd for?!
Forfatterne spør så retorisk: Er det Foreningen FRI kirken ønsker skal ta være de som tar vare på de ungdommene som sliter med kjønnsdysfori, og om Kirkerådet mener at fengselsstraff er riktig reaksjon overfor de som ønsker å hjelpe:
Kirkeledere har for lengst anerkjent Foreningen FRI som kompetansegivende aktør i Den norske kirke. Betyr dette at FRI og deres ungdomsavdeling Skeiv Ungdom skal få ta hånd om våre ungdommer som sliter? Skal de fritt og uten straffeansvar få oppmuntre våre unge til å ta pubertetsblokkere, hormoner og kirurgi og forlede dem til å tro at det virkelig går an å bli født i feil kropp?
Mange biologer, leger og psykiatere avviser teorier om flere enn to kjønn og at noen er født i feil kropp. Skjønner kirkens øverste ledere alvoret når de nå oppmuntrer Stortinget til å vedta en lov som fører til at foreldre og besteforeldre kan bli meldt til barnevernet for omsorgssvikt og miste omsorgsretten for barnet de elsker?
Hva om en av dem selv blir bestemor eller onkel til en ROGD-ungdom med åpenbare og forståelige årsaker til kjønnsdysfori?
Støtter virkelig Kirkerådet dette lovforslaget som åpner for at foreldre og besteforeldre, prester og ungdomsledere som med innsikt og omsorg tilbyr sunn og sann medvandring, kan dømmes til ett år i fengsel? Er det rett og slett kunnskapsløs omsorgssvikt vi er vitne til i Kirkerådets høringsuttalelse om konverteringsterapi?
Preses og kirkerådslederen bør svare
Hva om en av dem selv blir bestemor eller pappa til en ROGD-ungdom med åpenbare og forståelige årsaker til kjønnsdysfori? Vil de da la være å gi omsorg og unnlate å hjelpe den unge til å innse at hun eller han er skapt i Guds bilde som jente eller gutt, i frykt for den loven de selv har bidratt til?
Vi oppfordrer alle til å sette seg inn i tematikken, f.eks. ved å besøke nettstedet transinfo.no, og vi utfordrer ledende biskop Olav Fykse Tveit og kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum, til å gi et svar på våre spørsmål og refleksjoner.
Thomas Bjørtomt-Haug, Borg Bispedømmeråd
Hanne Braathen, Nord Hålogaland Bispedømmeråd
Rikke Grevstad Kopperstad, Møre Bispedømmeråd
Jo Hedberg, Tunsberg Bispedømmeråd og leder i Bønnelista
Håkon Kolstad Varhaug, Agder Bispedømmeråd
Sverre Lied, Leder i Frimodig Kirke
Monika Tettli, Møre Bispedømmeråd
